Innlegg på seminaret om det ulønnede arbeidet
Tilbakeblikk
I 1988 mottok SSB et brev fra 11 norske kvinneorganisasjoner, med Høyrekvinners Landsforbund som initiativtaker, med oppfordring om å vurdere verdien og omfanget av ulønnet omsorgsarbeid. Innspillet deres kom etter kvinnekonferansen i Nairobi i 1985, der registrering av ulønnet husarbeid var en av hovedsakene. Dette førte til at for første gang etter 1950, publiserte SSB beregninger av hus- og omsorgsarbeidets potensielle bidrag til BNP (Brathaug 1990). Tallene bygde på tidsbruksundersøkelsene i 1972 og 1981. Verdien av det ulønnede arbeidet i husholdningene ble beregnet til om lag 50 prosent av BNP i 1972 og kvinnene stod for 80 prosent av bidraget. For 1981 ble verdiskapingen beregnet til 40 prosent av BNP og kvinnenes bidrag hadde sunket til 2/3. De norske tallene var av samme relative omfang som i andre land.
Beregningene fra 1990 vakte relativ stor oppsikt, og det var blant annet en omfattende artikkel i Aftenposten som hadde som overskrift: Husmødrene-innsats til 250 milliarder (Aftenposten 23.7.1990). I Trønder-Avisa fikk beregningene en helside og med overskriften: Husmødrene «skaper» mest (23.4.1990). I oktober 1990 feiret Norges Husmorforbund 75 år, og da var verdien av det ulønnede husarbeidet gjennomgangstema. Som representant fra SSB deltok jeg deltok på seminaret og fikk flere takkebrev etterpå. I ett av disse brevene står det at «lørdag opplevde jeg at det som skjedde på området ulønnet arbeid, faktisk er et mirakel».
Før 1950
Ulønnet husholdsarbeids posisjon i nasjonalregnskapet har vært gjenstand for debatt opp gjennom historien. Hvorvidt det skal inkluderes i nasjonalregnskapet, har vært det store spørsmålet. Statistisk sentralbyrås første direktør, Anders Nicolai Kiær, var av den oppfatning at ulønnet husholdsarbeid skulle inkluderes i landets nasjonalinntekt (Bjerkholt og Skoglund 2012). Nasjonalinntekten var et mål på nasjonens samlede inntekt og ble ansett som et godt mål på en nasjons velstand før det ble etablert et fullstendig nasjonalregnskap (Halvorsen mfl. 2011). Arbeid i hjemmet ble ansett for å være likeverdig betalt arbeid og ble definert som produktiv virksomhet. Beregninger ble foretatt, men kun for kvinner, da det i hovedsak var dem som utførte husholdsarbeidet. Kiær anslo i en artikkel han publiserte allerede i 1892-1893 at verdien av kvinners husholdsarbeid utgjorde 15 prosent av Norges nasjonalinntekt.
Tilsvarende beregninger ble videreført av andre, og også i de andre nordiske landene. I publikasjonen «Nasjonalinntekten i Norge 1935-1943 er beregninger av husarbeidet dokumentert. Vel og merke «bare kvinnelig husarbeid, da det mannlige husarbeidet betyr så lite». SSBs beregninger av verdien av husarbeidet ble også tatt inn i nasjonalbudsjettene som ble lagt fram for årene 1945-1949. I nasjonalbudsjettet for 1949 heter det (s. 137): «I Norge har det dessuten vært alminnelig å ta med beregnet verdi av husmødrenes arbeid. Dette gjøres ikke i andre land. Av hensyn til internasjonal sammenlignbare tall er i nasjonalbudsjettet for 1949 derfor denne beregnede verdi først lagt til slutt, slik at en direkte får tall for nasjonalproduktet både inklusive og eksklusive denne posten». I 1950 forsvant ulønnet husarbeid ut av nasjonalbudsjettet.
Innføring av FNs «System for National Accounts»
I 1952 kom de første internasjonale retningslinjene for føring av nasjonalregnskap, og disse er seinere oppdatert i 1968, 1993 og 2008. Her defineres ulønnet husholdsarbeid utenfor de produksjonsgrensene som nasjonalregnskapene skal bygge på. Det eneste unntaket er produksjon av varer til eget bruk som potensielt kan omsettes i et marked (for eksempel dyrking av grønnsaker, og fiske). Hvorfor, kan man spørre?
Odd Aukrust som var sentral i arbeidet med retningslinjene og regnet som nasjonalregnskapets «far» i Norge, fortalte at man etter hvert ble opptatt av pengestrømmer og da var det ikke lenger plass for ulønnet arbeid. Og etter krigen var man opptatt av å utvikle nasjonalregnskapet til å bli et hjelpemiddel for økonomisk stabilisering og konjunkturanalyse og i den forbindelse var omfanget av husarbeidet uinteressant. Også den svenske økonomen Ingvar Ohlsson begrunner i sin doktoravhandling fra 1961 at ulønnet husarbeid forsvant ut av nasjonalregnskapet fordi nasjonalinntektsstatistikk etter hvert mistet sin betydning som mål på velferd, men spilte en stadig større rolle som statistisk hjelpemiddel i den økonomiske planleggingen.
Hva nå – internasjonalt …
Stiglitz-Sen-Fitoussi-kommisjonen, også kalt Siglitzkommisjonen eller Sarkozy-kommisjonen, som vurderte ulike mål på økonomisk utvikling, satte ulønnet husholdsarbeid tilbake på dagsorden i sin rapport fra 2009 (Stiglitz mfl. 2009). Det har alltid vært erkjent at bruttonasjonalprodukt (BNP) og BNP per capita ikke kan tolkes som et mål på levestandarden, og dette var noe av bakgrunnen for kommisjonens arbeid. De påpekte behov for et bredere mål på husholdningens inntekt, hvor blant annet verdien av ulønnet husholdsarbeid inngår. Videre understreket de at vektlegging av markedsproduksjon kan gi et skjevt bilde av levestandarden fordi deler av den økonomiske veksten kanskje reflekterer et skifte i produksjon fra husholdning til marked (ibid, s. 35).
… og i Norge?
Det norske nasjonalregnskapet har flere ganger foretatt såkalte tilleggsberegninger av hvilken verdi det ulønnede husholdsarbeid hadde hatt om vi hadde kjøpt tjenestene i markedet. Som nevnt er beregninger er gjort for årene 1972, 1981. Videre er de gjentatt om lag hvert 10-ende år så vi har nå også tall for 1990, 2000 og 2010 (Brathaug 1990, Dahle 1993, Reiakvam og Skoglund 2009, Brathaug og Westberg 2012).
Metoder
Metoden for beregningene er ikke trivielle og kan diskuteres. De bygger på flere forenklede forutsetninger, som blant annet en antakelse om lik produktivitet uavhengig av hvem som utfører arbeidet. Verdien av fritid/ulønnet og lønnet arbeid er heller ikke lik på marginene. Beregningene tar ellers utgangspunkt i ressursbruken og ikke resultatet. Uansett, beregningene er basert på pragmatiske hensyn og er ellers i tråd med det som gjøres i andre land. Sånn sett vil de relative tallene kunne sammenlignes over land. Metoden er også tilsvarende den som er brukt i Stiglitz-kommisjonen.
I Statistisk sentralbyrås tidsbruksundersøkelser rapporterer den enkelte hvor mye tid hun eller han bruker på for eksempel pass og stell av barn hver dag, i timer og minutter. Et gjennomsnitt beregnes separat for kvinner og menn. Da er utgangspunktet for våre beregninger: Hva ville det ha kostet om vi betalte noen for å gjøre det for oss? Forutsetningen er at disse vil bruke like land tid som det som er rapportert i tidsbruksundersøkelsen, altså opplagt en svakhet.
Tidsbruksundersøkelsen (Vaage 2012) skiller mellom fire hovedkategorier innenfor husholdsarbeid: husarbeid, vedlikeholdsarbeid, omsorgsarbeid og kjøp av varer og tjenester. For å komme med i våre beregninger har vi brukt som kriterium at husholdsarbeidet kan utføres av en annen person og potensielt sett kan omsettes/kjøpes i et marked, såkalt erstatningsarbeid. Vi har ikke med tid som eksempelvis er brukt på fritidsaktiviteter og frivillig organisasjonsarbeid. Jeg kan legge til at SSB etter 2007 har publisert et eget satellittregnskap for frivillige og ideelle organisasjoner. Der har vi beregnet at det står 1,4 frivillige bak hver lønnstaker i sektoren. Den frivillige (ulønna) innsatsen i 2010 utgjorde rundt 115 000 årsverk, som tilsvarer i underkant av 5 prosent av alle årsverkene i Norge. Relativt sett er det aktiviteten innenfor kultur og fritid, hovedsakelig idrett, som står for mesteparten, eller rundt 60 prosent av de ulønnede årsverkene.
Har tallene endret seg over tid?
Våre beregninger for 2010 viser at det ulønnet husholdsarbeid ville hatt en verdi på nesten 650 milliarder kroner. Regnet på denne måten betyr det verdien av ulønnet husholdsarbeid tilsvarte 26 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2010. Over halvparten av verdien knyttes til kategorien «husarbeid». Vi observerer at kvinnenes inntog i det formelle arbeidslivet medførte at verdien av det ulønnede husholdsarbeidet regnet som andel av BNP ble halvert fra 1972 til 2010. Vi kan også konkludere med at kvinnenes bidrag til husarholdsarbeidet har falt fra 80 prosent til litt over 50 prosent på disse 40 årene. Bare de siste 10 årene, dvs fra 2000 til 2010, økte mennenes andel av husarbeidet med fra om lag 27 prosent til 36 prosent. Også innenfor omsorgsarbeid er det et gradvis skifte, og menn bidrar mer. For vedlikeholdsarbeid har arbeidsfordelingen vært mer eller mindre uendret. Menn står for nesten 70 prosent av «verdien» på dette området.
Skiller Norge seg ut fra andre land?
Den siste tilgjengelige sammenligningen av tidsbruk blant OECD-land tar utgangspunkt i Norges tidsbruksundersøkelse fra 2000 (OECD 2011). OECD-tallene viser at norske kvinner (15-64 år) utførte i gjennomsnitt færre antall timer med ulønnet husholdsarbeid dette året sammenlignet med de øvrige OECD-landene. Samtidig utførte norske menn mindre ulønnet husholdsarbeid enn danske og svenske menn. Konklusjonen er at en norsk husholdning utførte i gjennomsnitt mindre ulønnet husholdsarbeid enn de svenske og danske husholdningene i 2000-2001.
OECD (2011) understreker at det er en klar negativ sammenheng mellom kvinners yrkesdeltakelse og andelen av husholdsarbeid som utføres av kvinner. I Italia og Spania, som har relativt lav kvinnelig yrkesdeltakelse, utfører kvinnene en betydelig høyere andel av det ulønnede husholdsarbeidet. Dette samsvarer med norske forhold, hvor kvinners yrkesdeltakelse er betydelig høyere og menn bidrar i større grad.
Sammenligner man verdien av ulønnet husholdsarbeid som andel av BNP i Norge med andre OECD-land, ligger Norges andel i det nedre sjiktet. Både Sverige og Danmark lå høyere i 2001.
Stiglitzkommisjonen har også beregnet ulønnet husholdsarbeid som andel av BNP for en rekke land, men da som et gjennomsnitt for perioden 1995-2006. Husholdningenes ulønnede husholdsarbeid ble anslått til å utgjøre rundt 35 prosent i Frankrike, 32 prosent i Finland og 30 prosent i USA. Den relativt lavere andelen som vi har beregnet for Norge (rundt 25 prosent), er påvirket både av at Norge har et høyt BNP per innbygger og høy yrkesdeltaking for kvinner.
Referanser
Bjerkholt, Olav og Tor Skoglund (2012): Anders Nicolai Kiær – en pioner i nasjonalinntektsberegninger, Sosiale og økonomiske studier 114, Statistisk sentralbyrå.
Brathaug, Ann Lisbet (1990): «Verdiskaping i husholdningene», Økonomiske analyser 3, 1990, Statistisk sentralbyrå.
Brathaug, Ann Lisbet og Nina Bruvik Westberg (2012): Oppvask, oppussing og barnepass – hva hvis noen andre hadde gjort det i stedet? Samfunnsspeilet 4, 2012, Statistisk sentralbyrå.
Dahle, Anne Berit (1993): «Verdien av ulønnet arbeid i husholdningene», i Sosialt utsyn 1993, Statistiske analyser nr.1, Statistisk sentralbyrå.
Halvorsen, Tore, Liv Hobbelstad Simpson og Tor Skoglund (2011): Nasjonalregnskapets historie i Norge, Fra fri forskning til lovregulert statistikk, Sosiale og økonomiske studier 112, Statistisk sentralbyrå.
Handelsdepartementet (1949): Nasjonalbudsjettet 1949, St. meld. nr. 1. (1949).
Koren, Charlotte (2006): «Husholdsarbeid», RØST: Kvinner og Cash nr. 1, Radikalt økonominettverk.
OECD (2011): Society at a Glance 2011 – OECD Social Indicators, Nedlastet 19.6.2012. (www.oecd.org/els/social/indicators/SAG)
Reiakvam, Janne og Tor Skoglund (2009): «Nasjonalregnskap og ulønnet arbeid i husholdningene – Ulønnet arbeid skaper store verdier», Samfunnsspeilet 2, 2009, Statistisk sentralbyrå.
Stiglitz, Joseph, Amartya Sen og Jean-Paul Fitoussi (2009): Report by the Commission on the Measurement of Economic Performance and Social Progress, Nedlastet 7.6.2012. (http://www.stiglitz-sen-fitoussi.fr/documents/rapport_anglais.pdf)
Vaage, Odd Frank (2012): Tidene skifter. Tidsbruk 1971-2010, Statistiske analyser 125, Statistisk sentralbyrå.
UDI (2012): Au pair, Nedlastet 7.6.2012. (http://www.udi.no/Sentrale-tema/Studier/Au-pair/#rettigheter)
Ann Lisbet Brathaug er seksjonsleder ved Seksjon for nasjonalregnskap i Statistisk sentralbyrå
