Kvinner i fengsel utgjør en minoritet i norske fengsel. Dette gjør denne gruppen særlig sårbar. Det lave antallet kvinner i fengsel fører ofte til at fengsler og administrasjon blir organisert etter menns behov. En rekke norske rapporter (fra Likestilling- og diskrimineringsombudet, Sivilombudsmannen, Juridisk rådgivning for kvinner) peker på at kvinner innsatt i norske fengsler diskrimineres på flere områder.
Rapportene peker på at kvinner stenges ute fra rehabiliteringstilbud og har dårligere rusmestrings- og aktivitetstilbud enn menn. Mange kvinner soner langt borte fra sitt hjemsted, noe som gjør kontakt med barn og familie problematisk. Det er ikke tilstrekkelig å ha kontakt med små barn via skype.
Kriminalomsorgen har i sin Strategi for kvinner i varetekt og straffegjennomføring (2017-2020) bl.a. lagt vekt på at det ved straffegjennomføringen må tas hensyn til kvinnens overgrepserfaringer, helsesituasjon – herunder eventuell graviditet, familiesituasjon mv. Norsk kvinnesaksforening ser alvorlig på at manglende ressurser hindrer gjennomføringen av mange av tiltakene i strategien.
I Stortingsmeldingen «Straff som virker» står det tydelig at «ingen skal sone under strengere forhold enn nødvendig». Dette er ikke en realitet på Vestlandet, da det der ikke finnes noe åpent soningstilbud for kvinner. Kvinnelige innsatte må enten sone i et strengere regimene enn nødvendig eller flyttes til en helt annen kant av landet. Norsk Kvinnesaksforening krever at det etableres et eget kvinnefengsel på Vestlandet
Soningsforholdene for kvinner i Norge innebærer vedvarende brudd på Likestillings- og diskrimineringslovens forbud mot diskriminering pga. kjønn, se lovens § 6, jf. Kvinnediskrimineringskonvensjonens art 1 og art. 3. Norsk Kvinnesaksforening krever likeverdige soningsforhold for kvinner.
Vedtatt på Landsmøtet i Norsk Kvinnesaksforening 6.juni 2020
