Torild Skard kommenterer møtet i FNs kvinnekommisjon i New York 1-12 mars 2010
Kvinneraseri over FN Vi strømmet til New York for å markere 15 års dagen for Beijing-plattformen. I 1995 lovte verdens regjeringer å gi kvinner makt og rettigheter på linje med menn. Nå skulle FNs kvinnekommisjon (CSW) gjøre opp status. I følge pakten representerer FN ”vi, de forente nasjoners folk”. Sia 1945 har regjeringsorganer og representanter for det sivile samfunn samarbeidet nært. CSW har hatt tett kontakt med de internasjonale kvinneorganisasjonene som har deltatt på CSWs møter og samtidig holdt egne møter i New York. Denne gangen var vi flere enn før. Tusener. Og FN hadde problemer, fordi bygningen var under oppussing. Et midlertidig hus ble reist, men det var trangt. Og vanskene stoppet ikke der. Selv vi som hadde meldt oss på i god tid, fikk en sjokkartet velkomst. Vi fikk ikke saksdokumenter på papir, men måtte laste dem ned fra Internett. Og i FN var det lite tilgang til PC’er og printere. Overalt sto vi i kø. Noen ventet opptil 9 timer på adgangstegn. Møterom var overfylt, og konferanserom manglet oversettelse. FN-ansatte gjorde sitt beste, men det manglet penger, og særlig kvinnearbeidet hadde lite å rutte med.
Mange organisasjoner, fra den internasjonale fagforeningsunionen til foreningen for kvinner i utvikling, laget resolusjoner der de uttrykte sin misnøye. Folk fra hele kloden hadde satset tid og ressurser for å komme til New York, få kontakt med myndighetene og bidra til å bringe verden framover. Så opplevde de hindringer og en mangel på respekt som gjorde en effektiv deltaking umulig. For de frivillige organisasjonene ble det spørsmål om de skulle ha sin rettmessige plass som samarbeidspartnere i FN-systemet: om den sosiale dialogen skulle være en realitet, folk skulle høres og delta aktivt i gjennomføringen av vedtak og resolusjoner?
Det var generelt mangel på informasjon. Mange regjeringer (også den norske) laget rapporter til CSW uten å trekke inn frivillige organisasjoner. I New York ble uttalelsen om Beijing + 15 skrevet på forhånd og vedtatt på CSWs andre dag uten mulighet for organisasjoner – eller CSW-medlemmer – til å medvirke. Det var bare fem generelle punkter. Regjeringene bekreftet Beijing-plattformen, ønsket framsteg velkommen og lovte å arbeide videre. De understreket at Beijing-plattformen var viktig for å nå FNs tusenårsmål og kravene i kvinnekonvensjonen, og oppfordret FN og frivillige organisasjoner om å øke innsatsen. Av mange ble teksten oppfattet som et tilbakeskritt. Det manglet engasjement. Det var ingen forpliktelse til å sette i gang nye tiltak. Ingen løfter om ressurser.
Matvare-, energi-, finans- og omsorgskrisene, klimaendringene, internasjonaliseringen av konflikter, den vedvarende fattigdommen blant kvinner og kampen om kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter, samt HIV/AIDS, ble forbigått i taushet. I stedet for en global visjon om rettferd, likhet, utvikling og fred, virket det som regjeringene hadde avpolitisert og utvannet hele Beijing-plattformen. Det ble sagt at politiske motsetninger gjorde det umulig å få til en bedre uttalelse. Men den ble ikke forhandlet i CSW. Der ble det arrangert en rekke debatter uten vedtak. Etter initiativ fra medlemsland ble det også vedtatt noen resolusjoner. De beklaget forholdene for palestinske kvinner, krevde økte tiltak mot mødredød, omskjæring og HIV/AIDS og styrking av kvinners økonomiske stilling. Vel og bra, men svært begrenset.
I mange år ble FN oppfattet som kvinnebevegelsens allierte. Er det nå slutt? Det var store problemer også under klimamøtet i København. Det representerer en reell utfordring at antall frivillige organisasjoner har økt så sterkt. Samarbeidsformene må endres mellom FN og representanter for det sivile samfunn for å få til en fruktbar dialog. Men det er mulig å få til – hvis viljen er tilstede hos verdens regjeringer. Eller skal FN ikke lenger bestrebe seg på å representere ”vi, de forente nasjoners folk”, og slett ikke kvinnene?
Av Torild Skard, Leder Norsk Kvinnesaksforening (publisert i Dagbladet 31.3. 2010)
