Skrevet av Karin M. Bruzelius
Else er borte. Det er en uendelig trist tanke. Men hun har etterlatt seg så mye at jeg føler at hun fremdeles er her. Minner fra tid sammen med henne, minner fra hennes opptredener, enten i NRK eller med sin én-kvinne kabaret men også fra hennes bøker. Selv om de er tynne av omfang inneholder de mye av hennes syn på sine medmennesker og livene vi alle lever.
Else var en sjelden fugl (og hun var svært glad i fugler. Hun drev med fugletelling, matet fugler og var i kontakt med ornitologisk forening om fugler hun hadde observert). Else var kort sagt begavet på svært mange områder og hadde i tillegg en stor innsikt i og forståelse for det menneskelige og mellommenneskelige. Hun elsket ord og var en ordekvilibrist av de sjeldne. Og, Else var sjeldent bevisst va man kunne oppnå ved bruken av ord.
Else var helstøpt og holdt hele livet fast på sine idealer. Ett slikt ideal var kvinners likeverd og selvstendighet. Else arbeidet hele livet for å fremme dette.
Else og jeg møttes i 1974 etter at vi begge var blitt en del av Norsk Kvinnesaksforenings ledelse. Hvorfor Else valgte å engasjere seg i arbeidet for kvinners likeverd og likestilling gjennom NKF vet jeg ærlig talt ikke. Kanskje kan en oppvekst i Kirkeveien 1 – Hagbart Berners gamle hus – være en del av forklaringen. Kanskje var det påvirkningen fra Synnøve, Elses mor og tantene i første etasje. Det var neppe uten grunn at Else dediserte sin bok «Sin egen herre» til sin mor.
Valget av kvinnesaksforeningen på 1970-tallet som arena for sitt engasjementet i kvinnekampen sier mye om Else. Alternativene den gangen var Ny-feministene og Brød og Roser. NKF var annerledes. Organisasjonen hadde holdt på i mange år og var kjent for å arbeide for nye kvinnegenerasjoner gjennom sin utholdenhet og jevne arbeid. Utholdent og jevnt arbeid kjennetegner også Elses arbeid for å fremme kvinners stilling i samfunnet. Elses deltakelse i kvinnesaksforeningens ledelse ble også langvarig, helt frem til 1988.
Else var bidragsyter i Sirene. Men, Else sammen med andre innen kvinnesakskvinner, ble i lederen i Sirenes siste nummer, september 1983, beskyldt for å ha myrdet bladet pga. seksualfiendtlige, mannshatske synspunkter. Dette førte til boken «Mannfolk! 13 innlegg om mannshat i kvinnebevegelsen» med bidrag fra blant andre Else. Hennes bidrag handlet om flørt. Else mente at flørten var uttrykk for et bredt spekter av følelser mellom menn og kvinner, og at det var viktig å finne ut hva den «gode flørten» var – for begge kjønn. Bidraget førte til et voldsomt angrep i Morgenbladet hvor Else ble anbefalt avstå fra videre flørting. Det var tøffe tak. Kampen stod om kjærlighetens og seksualitetens vilkår, et tema som i 1980-årene opptok hele spektret av organisasjoner.
Arbeidet i NKF – og de andre kvinneorganisasjonene – forutsetter egeninnsats i form av dugnad. Ofte var arbeidet monotont, men med Else til stede gikk det så forbausende fort og lett.
NKF markerte sine første hundre år i 1984 med en større festforestilling i universitetets aula. I sin jubileumskabaret «Hjemme, Borte, Uavgjort» kommenterte Else arbeidet for kvinners rettigheter slik:
Skyve på
sakte og så sent
Aldri skrike sint men spørre pentVet litt om hvor smått det går
Har holdt på i hundre år.
Skyve på
med retter og lov
Slite med å vekke de som sov
Vet litt om hvor smått det går
Tornerose sov i hundre år
….
Vite mens vi smiler blidt
Kvinnesak er dynamitt.
Kravene om likestilling og like rettigheter var en fast ingrediens i Elses mange sketsjer, sanger og «eventyr». Else var ofte «trekkplasteret» ved markeringer av 8. mars mange steder i Norge. Men kravene er også en integrert i de mange «underholdningene»/kabaretene som Else fremførte på mange organisasjoners eller offentlige etaters års- eller jubileumsfester. Bak hennes opptredener lå, som i alt annet hun gjorde, et omfattende arbeid. Else saumfor årsberetninger/jubileumsskrifter, avisutklipp mv. for å finne stoff til de sangene/sagaene/tekstene som hun fremførte. Det dreide seg om skreddersøm av høyeste klasse. Hennes tekster hadde alltid et budskap utformet med henblikk på den aktuelle tilhørergruppen. Et budskap som ble fremført med snert – og som ga mottakerne grunnlag for ettertanke.
Så litt om «vår» historie. En kveld i november 1974 – etter et møte i NKF – inviterte Else meg hjem til leiligheten i Industrigaten. Jeg ble plassert i Elses elskede sofa fra Trocadero, en sofa som i dag står i entréen i Bølerlia. Det ble en sen kveld, kanskje smurt med litt rødvin. Jeg var i en skilsmissesituasjon og det var ikke så lenge siden Johan Vigeland hadde gått bort. Etter den natten var vi venner. Snipp snapp, men eventyret var ikke ute.
I årene deretter, fulgte jeg Else inn i to ekteskap og ut av det første. I 1979-1980 flyttet hun «hjem» til leiligheten i annen etasje i Kirkeveien 1. Etter å ha bygget hus til sin far i eplehagen –Franzehuset – flyttet hun Harald og hans to barn inn i leiligheten i første etasje. Else fikk en ferdiglaget familie. Harald, Marie og Nils samt Franz, eiendommene og etter hvert katten Pusjkin var fra da rammen rundt hennes tilværelse.
Else arbeidet full tid og litt til med sine program i NRK. Og hun ville noe med disse programmene. Det er ikke noen hemmelighet at Else var perfeksjonist. Programmene ga lytterne mye å tanke på. Hun sørget samtidig for et tett og nært arbeidsmiljø for sine medarbeidere, samtidig som hun til tider var i kamp med enkelte i byråkratiet i NRK, noe som var slitsomme for henne.
Vennskapet holdt til tross for at vi begge var svært travle. En telefonsamtale, et kort møte og hadde gitt oss nok næring for å holde frem.
Else var opptatt av språk. Hun elsket leken med ord og vendinger og var replikkens mester. I sine bøkene leker hun hun videre med eventyrene. Fortsettelsene tegner ofte et annet bilde enn det rosa som originalhistorien sluttet med.
Else var Richardian, medlem av foreningen for venner av Richard III. Hun var mer en vanlig opptatt av hans tid og historie, og da hans levninger ble funnet i 2012, planla hun å reise til Leicester Cathederal.
Else skrev leilighetsdikt. De to advokatene Fredrik som hjalp henne ved innløsningene av Kirkeveien, og også enkelte ved andre av hennes eiendomstransaksjoner, var svært begeistret da Elses kommuniserte med dem ved hjelp av limericks.
Else hadde stor omsorg for sine nærmeste og var et bindeledd mellom søsknene og deres etterkommere. Samme omsorgen viste hun også min familie, særlig min far. Når «pappaen» var i Oslo måtte Else treffe ham.
Vennskap betød mye for Else. Annabel, som leste dikt i stad, Lisbet Ibsen og Else, alle tre språkmennesker, ble nære venner allerede i studietiden. Vennskapet fortsatte og da de var så heldige å ha menn som også likte hverandre, møtes sekskanten hver sommer til en gourmet-helg. Else gledet seg i lang tid i forveien til den og fortalte meg ofte detaljert om sitt og Haralds bidrag. – Else var glad i mat og hun og Harald hadde stor glede av å lage mat sammen – også for hverandre.
Else er bort, men Else vil være der fremover for oss alle gjennom alt det det hun har etterlatt seg.
Else, takk for mange års søsterskap.
Bilde er hentet fra Heiko Junge / NTB
