Meninger

International Alliance of Women (IAW) og Norsk kvinnesaksforening (NKF) arrangerte den 13. mars 2014 et seminar (side-event) om finanskrisen, gjeldshåndtering og menneskerettigheter i forbindelse med kvinnekommisjonsmøtet i New York.

Radhika Balakrishnan, direktør for Center for Women’s Global Leadership ved Rutgers University, benyttet sin innledning til å gi en innføring i finansialiseringen av økonomien og årsakene til finanskrisen. Finans har blitt en viktigere inntektskilde enn produksjon, selv for bedrifter som produserer varer, slik som General Motors. GM tjener i dag mer på å låne ut penger til å finansiere bilkjøp enn de tjener på å selge bilene de produserer. Balakrishnan beskrev hvordan bankenes utlånspraksis før krisen bevisst siktet seg inn mot svake grupper, kvinner og etniske minoriteter, og særlig afro-amerikanske kvinner som ble lurt til å ta opp lån til flytende rente, som de ikke kunne betale når renten steg. Disse lånene ble videresolgt, delt opp og blandet opp med andre lån slik at banken ikke lenger tok noen risiko og derfor lånte ut til alle uten å vurdere om de kunne betale. Alt dette var mulig fordi loven som før hindret sparebanker i å spekulere ble opphevet.

I dag har FN i økende grad sluppet til privat sektor, og dette gjelder også arbeidet for kvinners rettigheter. Balakrishnan argumenterte for å holde statene ansvarlige utfra meneskerettighetene, blant annet er det statens plikt å beskytte. Dette også må omfatte beskyttelse mot markedet og økonomiske kriser skapt av bankene. I stedet beskytter staten bankene og de store selskapene mens vanlige folk blir kastet ut av de hjemmene de hadde kjøpt med penger de ble lurt til å låne.

Balakrishnan savnet krav til makroøkonomisk politikk og krav og regulering av finansmarkedene i dette kvinnekommisjonsmøtet og i forberedelsene til hva som skal skje videre i arbeidet med kvinners rettigheter innen FN. Regulering av finansmarkedene er et feministisk tema!

Joanna Manganara, sosiolog, mangeårig diplomat i gresk UD og president i IAW, presenterte forskning på konsekvensene av den økonomiske krisen for kvinner i Europa. En omfattende forskning viser at kvinner rammes uforholdsmessig hardt av innstrammingspolitikken, både som arbeidstakere og omsorgsgivere. I en rekke land har kvinners yrkesaktivitet gått ned og som følge av kutt i offentlig sektor, rammes kvinner både i form av arbeidsløshet og i form av redusert velferdstilbud til omsorgstrengende som presser mange ut av arbeidsmarkedet og (tilbake) til ulønnet omsorg. Noen grupper kvinner, som enslige mødre og eldre enslige kvinner. Vold mot kvinner har økt i løpet av den økonomiske krisen, samtidig som budsjettkutt svekker hjelpetilbud og rettigheter for voldsutsatte.

Margunn Bjørnholt, daglig leder for Policy and Social Research AS, fungerende leder i Norsk kvinnesaksforening og styremedlem i IAW, snakket om oljefondet og Norges rolle som investor og kreditor i lys av menneskerettighetene. Norge er en høyt profilert forsvarer av menneskerettighetene internasjonalt, blant annet i FN. I praksis er imidlertid Norge ikke så prektig. Gjennom oljefondet og norske eierposisjoner i banker bidrar Norge til å svekke menneskerettighetene i andre land, og tjener penger på det. Attac Norge la i fjor frem en rapport om Norges rolle i finanskrisen. Den viser at Norges del i krisen er betydelig. Gjennom oljefondet var Norge storinvestor i mange av de systembærende bankene før krisen. Gjennom eierskapsposisjoner i de kriserammede landenes offentlige og private gjeld er Norge en betydelig kreditor i eurosonen. Pengefondet, den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen, den såkalte ”Troikaen”, stått i spissen for krav om innstrammingspolitikk som vilkår for lån til de gjeldstyngede landene.

Som en stor kreditor i et kriserammet Europa bidrar Norge til å tvinge gjennom harde lånebetingelser som fører til velferdskutt, privatisering, skatteøkninger og avståelse av suverenitet over budsjettavgjørelser i de gjeldsrammede landene. Konsekvensene er ødeleggende for landenes økonomi og befolkninger. Menneskerettighetene gir ikke bare føringer på nasjonal politikk, men innebærer også internasjonale forpliktelser. Hva hjelper det at Norge forsvarer menneskerettighetene i FN, og eventuelt grunnlovsfester dem hjemme, når Norge med den andre hånden tvinger andre land til kuttpolitikk i strid med menneskerettighetene?

Bjørnholt reiste også spørsmålet om regulering. Hvordan skal en enhet som det norske oljefondet forstås og hvilke forpliktelser har det? Er det først og fremst en transnasjonalt selskap, eller bør det ses som en del av den norske stat og holdes ansvarlig på linje med Norges øvrige menneskerettslige forpliktelser? Hvilket ansvar har Norge som eier av et slikt stort fond av frittflytende penger som, bidrar til en spekulasjonsøkonomi, eiendomsbobler og potensielt kan destabilisere finansmarkedene på nytt og skape nye kriser?