Norsk Kvinnesaksforening (NKF) mener gjennomgangen av dagens tilbud er en viktig del av høringsnotatet, og vi anfører at dagens tilbud ikke tilfredsstiller norske myndigheters menneskerettslige forpliktelser.
Omfanget av vold mot kvinner er stort. De utilstrekkelige midlene krisesentrene får viser at arbeidet mot vold mot kvinner ikke reelt prioriteres.
Ikke likeverdige tilbud
Forslagene til endringer i høringsnotatet bærer preg av at man ønsker få til mer uten å øke eller øremerke finansieringen. Samtidig krever i realiteten de fleste forslagene at det tilføres ytterligere midler til krisesentrene. Dette er ikke godt nok belyst i høringsnotatet, og i endringen av Krisesenterlova bør finansieringsmodellen gjennomgås. NKF har ingen tro på at tilbudet blir vesentlig forbedret uten at det rustes opp økonomisk og ikke som i dag gjøres avhengig av sterkt varierende kommuneøkonomi.
Vi minner om at Norge er menneskerettslig forpliktet til å ivareta de særlige utfordringer knyttet til vold mot kvinner og at denne statlige forpliktelsen må stå i fokus ved endringer i Krisesenterlova.
Som høringsnotatet sier, er kunnskapsgrunnlaget svært varierende fra kommune til kommune, noe som har bidratt til at det over år har skjedd en stille tilbakegang i tilbudet til voldsutsatte.
NKF mener at det skal ikke avhenge av hvor du bor om du får riktig og nok hjelp som voldsutsatt.
Kommunene er pålagt å gi likeverdige tilbud til alle – også brukere med sammensatte utfordringer. For å gjøre det, mener NKF at man ikke kommer utenom å sette inn nok ansatte og sørge for adekvate lokaler, inkludert skjermede enheter som vil være særlig viktige for personer i aktiv rus når kommunen ikke har et eget tilbud for denne gruppen.
Synspunkter på felles botilbud
NKF er enig i at krisesentertilbudet til menn er for dårlig og må forbedres. Vårt anliggende er først og fremst kvinners situasjon, jfr. vårt mandat.
NKF mener det er viktig at det legges et tydelig kjønnsperspektiv til grunn i analysen av behov, og dette må man gjøre uten at det gir et dårligere tilbud til andre. Dette må og skal ikke gjøres til kamp mellom kjønn eller legning.
Høringsnotatet ber om synspunkter på å la kvinner og menn bo under samme tak på krisesenter.
I prinsippet, og i tråd med Istanbulkonvensjonen, mener NKF at kvinner og menn fortsatt må tilbys atskilt botilbud. Norge har gjentatte ganger fått kritikk fra FNs kvinnekomité for vår kjønnsnøytrale
tilnærming til utforming av politikk1. Komiteen er bekymret for at kjønnsnøytralitet kan fungere som en hindring for å sikre kvinner mot diskriminering og for å oppnå reell likestilling. NKF er enig i denne kritikken.
I land som praktiserer felles krisesentre (f.eks. Danmark og Finland) er det presisert at krisesentrene også må tilrettelegge for at det skal være mulig å kun omgås sitt eget kjønn. NKF advarer sterkt mot å lage felles krisesentre som et sparetiltak. Eventuelle endringer må være grundig utredet og utprøvd for å sikre at de faktisk er til det beste for alle og at den største brukergruppen – kvinner – ikke skal betale prisen for et bedre tilbud til menn og andre grupper. Majoriteten av brukerne er minoritetskvinner, som mange kommer fra kjønnssegregerte og patriarkalske samfunn. I en del samfunnsgrupper blir kvinner som oppsøker krisesentre ansett som «dårlige» og æreløse, dette medfører skam og stigmatisering. Vi frykter at felles krisesentre kan gjøre terskelen for å søke hjelp enda høyere og få uheldige konsekvenser for de som søker hjelp.
Krisesentre med felleskap på tvers av kjønn vil kreve en helt annen tilnærming enn i dag. Det hender at krisesentre får kontakt med begge parter eller flere i samme familie – også voldsutøvende menn som selv er utsatt (eksempelvis fra konas familie i familiegjenforeningssaker). For å unngå at disse blir plassert under samme tak vil det kreves at krisesentre med felles botilbud må foreta undersøkelser og innhente dokumentasjon på de som søker hjelp. NKF frykter at dette vil føre til at tilbudet ikke lenger oppleves som lavterskel, og at en risikerer at færre oppsøker hjelp.
Krisesenteret skal være et midlertidig, trygt sted for mennesker i krise, ikke et integreringstiltak. NKF ser likevel for seg at det bør kunne utvikles krisesentre med adskilt botilbud, men med større fleksibilitet ved samvær. Dette kan også gagne barn som er med foreldre på krisesenter.
NKF ser at det er mange dilemmaer knyttet til bedre oppfølging av barn på krisesenter. Barn er en særlig sårbar gruppe som må ivaretas. Redd Barna kom nylig med en rapport om barns erfaringer på krisesenter. Her forteller barn om positive erfaringer, men også om isolasjon, ensomhet og lite aktivisering, lek og fritid2. Vi støtter Redd Barnas ønske om at loven skal spesifisere krav til antall ansatte og barnefaglig kompetanse, og at barneperspektivet i loven må bli tydeligere.
NKF mener at krisesentrene ikke skal ha noen rolle i spørsmålet om samvær, men at dette må avgjøres konkret for hvert enkelt barn. Samvær mens barn oppholder seg på krisesenter kan være problematisk, men en generell lovregulering om samvær bør skje gjennom barneloven, ikke krisesenterloven.
Sammenheng i det voldsforebyggende og oppfølgende arbeidet
Voldtektsutredningen (NOU 2024:4) har en rekke forslag man også må se i sammenheng med forslagene til endring av Krisesenterlova. Blant disse er at Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) inkorporeres i norsk rett. Det foreslås også at det iverksettes et kompetanseløft i det offentlige tjenesteapparatet, at kommunene gjennom lov pålegges å utforme en kommunal handlingsplan mot vold i nære relasjoner og annen kjønnsbasert vold og at det sikres tilstrekkelig finansiering og evaluering av tiltak.
NKF er enig i disse forslagene, og mener at dette må gjøres samtidig med endring i Krisesenterlova.
1 Hentet fra FNs kvinnediskrimineringskomités 10. rapport om Norge: Committee notes that, as a general rule, Norwegian legislation is gender-neutral. It reiterates its concern that gender-neutral legislation, policies and programmes might result in an inadequate protection of women against direct and indirect discrimination and hinder the achievement of substantive equality between women and men. 2 https://resourcecentre.savethechildren.net/pdf/Rapport-om-barns-stemmer-fra-krisesenter_Redd-Barna-2024.pdf/
Ingen krisesentre gir likeverdige tilbud til alle i dag – loven følges altså ikke. Vi trenger flere ansatte på krisesentrene for å tilfredsstille kravet til individuell plan og oppfølging. I oppfølging i akuttfase, og eventuelt etter at man har brutt med en voldsutøver, står krisesentrene i en særstilling.
NKF er enig i at det er et stort behov for samordning av bistand til alle voldsutsatte. Tjenestetilbudet er fragmentert. Det må være sammenheng mellom individuell plan på krisesenter og tiden etter utflytting fra krisesenter. Vi viser til forslag fra vårt landsmøte i juni 2024 om at det bør utredes og innføres et pakkeforløp for voldsutsatte3. Dette bygger på samme tankegang som forslaget om en støttekoordinatorordning ved alle overgrepsmottak. NKF mener det vil være mer treffsikkert med støttekoordinator og pakkeforløp på lavere forvaltningsnivåer. Endringer i Krisesenterlova bør også sees i sammenheng med en bedre plan for forebygging.
NKF vil også understreke betydningen av tett dialog mellom myndighetene og frivillige organisasjoner av ulike slag på dette feltet, og at arbeidet mot vold må knyttes opp til arbeidet mot vold og overgrep generelt, herunder også negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, i tråd med Istanbulkonvensjonen. Ansvaret for å ta tak i dette svært alvorlige problemet må plasseres, og det må komme faktiske tiltak og ressurser som en konsekvens av denne utredningen.
Tverrfaglig oppfølgning i reetableringsfasen
I høringsnotatet presiseres også viktigheten av god oppfølgning, og at den kan være avgjørende for at den utsatte ikke vender tilbake til en voldelig relasjon.
Krisesentrene har ikke mandat til å oppsøke utsatte som har sluttet å benytte seg av krisesenterets tilbud, derfor er det så viktig med koordinert innsats i kommunenes oppfølging av den utsatte i reetableringsfasen.
Vi vet også at kvinner med innvandrerbakgrunn utgjør en stor del av brukerne, derfor er funnene i rapporten «Videre etter vold?» fra Norsk institusjon for menneskerettigheter urovekkende. Rapporten påpeker stort hjelpebehov til praktiske og administrative ting tilknyttet økonomi, bosted, helse osv. 4
NKF mener at et tverrfaglig samarbeid på tvers av instanser i hjelpeapparatet er nødvendig i reetableringsfasen, arbeidet må styrkes og systematiseres gjennom klare retningslinjer og rutiner på overordnet nivå. Slik som situasjonen er nå, er den et brudd på artikkel 18 i Istanbulkonvensjonen som nettopp presiserer at myndighetene skal sikre at det finnes egnede mekanismer for samarbeid mellom alle relevante aktører i arbeidet med å beskytte og støtte voldsutsatte.
På vegne av Norsk Kvinnesaksforening
Gunhild Vehusheia
Leder
3 https://kvinnesak.no/2024/09/uttalelse-fra-norsk-kvinnesaksforenings-landsmote-8-juni-2024-2/
4 https://www.nhri.no/rapport/videre-etter-vold/?showall=true#3-samordning-og-samarbeid-i-reetableringsfasen
