Det finnes små ting og opplevelser som jeg tenker på som livets gode gaver. Sjokolade, for eksempel, det finnes vel ikke noe bedre på en lørdags kveld. Eller jo, en vinkveld med gode venninner er også et godt alternativ. Jeg elsker følelsen av sol som brenner mot huden en varm sommerdag i sørlandsskjærgården. Og å ha fritid til å gjøre akkurat hva jeg vil. Gode følelser bidrar til et godt liv. Å nyte livet og øyeblikkene er noe man bør gjøre om man kan, det er jo så herlig å ha det godt!
Når ting går av skaftet, og bruk blir til misbruk, ser vi livet fra sin verste side. Man kan få for mye sjokolade, det vet vi jo godt. Ikke skal man ha for mye sol heller, det kan også gå galt. Rusmisbruk er en kilde til nød og uhelse på mange vis, både for den det gjelder og menneskene rundt. Har man bare fritid, og ingen jobb eller skole å gå til, lengter man etter mening og felleskap. Baksiden av medaljen er ikke alltid pen, og veien fra glede til smerte kan være kort.
Følelsen av makt er i all hovedsak god. Frihet til å ta de avgjørelsene som synes best, mulighet til å påvirke det som skjer, og opplevelsen av å ha bidratt til gode resultater. Men når makt blir til maktmisbruk, da ser vi korrupsjon og overgrep. Listen er uendelig lang over hvordan livets gode gaver både kan brukes og misbrukes. Medisiner, sex, jeg nevner i fleng.
Jeg lurer på om skjønnhetstyranniet kan ses litt på samme måte? At kunst, design, estetikk og skjønnhet i bunn og grunn er gode ting som det er naturlig å glede seg over? Men så har kanskje samfunnet gått totalt av skaftet og produserer baksiden av medaljen som er komplekser, skam, følelse av å ikke strekke til eller være pen nok, og et normalbilde av en kvinnekropp som et seksualisert objekt. Det er en herlig følelse når en er festpyntet og føler seg fin. Nye sko som klikker i bakken, nyfarget ettervekst og flotte klær. Blikk og komplimenter fra andre som liker deg akkurat sånn som du … ser ut. Og det er ikke noe i veien med den gode følelsen der. Den er helt naturlig. Alle mennesker er sårbare og avhengige av hverandre når alt kommer til alt. Vi er sosiale av natur, på den måten at vi speiler oss i andres blikk og orienterer oss i fellesskap med hverandre i større eller mindre grad. Og da betyr det noe å få følelsen av anerkjennelse. Den følelsen er en av livets gode gaver.
Vi har et felles ansvar for hverandre i denne verden. Det er faktisk ikke bare opp til deg selv hvordan du opplever livet ditt. Hva andre sier og mener betyr noe. Man skal kanskje ikke alltid bry seg om absolutt alle, da går det av skaftet igjen, men man kan jo ikke stenge verden ute heller. Det å bare skulle ”drite i hva alle andre mener” er for så vidt noen ganger et god tanke, men et ganske unaturlig ideal å følge. Vi er jo i dette livet sammen med folk!
Samfunnet har gått av skaftet når det gjelder krav til kvinners skjønnhet. Det holder ikke å pynte seg til fest. Man skal aller helst være deilig fra en står opp til en legger seg. Og mens man sover. Hver bidige dag. Og man skal vise det der en er, på skole, jobb og i sosiale medier. Ingen unntak, ingen nåde. Det er ikke livets gode gave lengre, det er krav som avler skam. Baksiden av medaljen, livets stygge side. Står man opp mot skjønnhetstyranniet og sier det imot, så kan en anklages for å ha komplekser og dårlige holdninger som en prøver å dytte over på andre. For alle bør vel feie for sin egen dør? Det er vel ikke samfunnet sin skyld at du sliter! Eller?
Av Ragnhild Sørbotten
Ragnhild Sørbotten er bosatt i Kristiansand. Hun er sosionom og har mastergrad i Religion, etikk og samfunn, og hun jobber som veileder i Stiftelsen Amathea.
Source: Feministen
