Eva Kolstad (1918–1999) var Norsk Kvinnesaksforenings 18. leder i perioden 1956–1968. Hun var Norges fremste likestillingsforkjemper i etterkrigstiden og en av de store pionérene i likestillingskampen nasjonalt og internasjonalt; hun var også NKFs mest markante lederskikkelse i andre halvdel av 1900-tallet.
Kolstad ble med i NKF som 18-åring i 1936 og kom aktivt med i foreningens arbeid som 28-åring og nyutdannet revisor i 1946; hun var aktivt engasjert i NKF og likestillingskampen hele livet, og hennes engasjement i NKF dannet utgangspunktet for et bredt engasjement innen partipolitikk, internasjonalt likestillingsarbeid og som statsråd. Eva Kolstad stod for kvinnesak på et liberalt, humanistisk grunnlag, hvor like rettigheter uansett kjønn var det sentrale. For den unge Kolstad var tidligere NKF-leder Margarete Bonnevie den store inspiratoren.
Kolstad var medlem av landsstyret og arbeidsutvalget i Norsk Kvinnesaksforening i 22 år mellom 1948 og 1972, med et avbrudd 1968–1970. Hun var leder for NKFs største lokallag Oslo Kvinnesaksforening 1950–1952 og 1954–1956, og var 2. nestleder i NKF på nasjonalt nivå 1952–1954, før hun ble valgt til NKF-leder i 1956. Hun satt som NKF-leder i 12 år frem til 1968. Hun var også redaktør for Kvinnesaksnytt 1963–1968.
Hun var styremedlem i International Alliance of Women (IAW) 1949–1958 og 1961–1967 og leder for kommisjonen for sivile og politiske rettigheter 1973–1976; gjennom IAW ble hun involvert i likestillingsarbeid i FN og hun var Norges og Nordens representant i FNs kvinnekommisjon (bl.a. som nestleder) 1969–1975, foreslått av den norske regjeringen. Mens hun var NKF-leder var hun også vararepresentant til Stortinget (1958–1961 og 1965–1969). Hun var forbruker- og administrasjonsminister i regjeringen Korvald 1972–1973 og leder for Venstre 1974–1976, og satt dessuten i mange år i Oslo bystyre og formannskap. Hun ledet arbeidsutvalget for Kvinneåret 1975. I 1975 ble hun leder for Likestillingsrådet, som ble opprettet etter initiativ fra NKF, og i 1978 ble hun utnevnt til Norges (og verdens) første likestillingsombud, også et verv som oppstod som resultat av NKFs arbeid. Som nestleder hos ombudet hadde hun jurist Sigrun Hoel, en av etterfølgerne som NKF-leder. Likestillingsombudet ble i stor grad preget av NKFs politiske tradisjon og representerte en videreføring av det arbeidet NKF hadde drevet på frivillig basis i nesten hundre år før opprettelsen av ombudet.
Kolstad representerte NKF som styremedlem i IAW i periodene 1949–1958, 1961–1967 og 1973–1976, og ble æresmedlem i IAW i 1979. Hun var også æresmedlem i NKF, Unge Venstre og Venstre.
Eva Kolstad hadde en kullsviertro på betydningen av systematisk arbeid for likestilling og for å bedre kvinners stilling her til lands og internasjonalt. Hun hadde stor tro på internasjonalt samarbeid, som hun hadde erfaring fra. I sin tale ved NKFs hundreårsjubileum i 1984 utfordret hun foreningen til å stå på, og sa at det etter 100 år ikke lenger kunne være rom for prutningsmonn. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland skrev i 1988:
«Eva Kolstad har gjort en stor samfunnsinnsats, både gjennom sin omfattende politiske virksomhet og spesielt gjennom et målbevisst engasjement for å bedre kvinners levekår. Hun var aktiv også i en tid hvor det var tungt og vanskelig å få gjennomslag for tanker om likhet og likeverd mellom kjønnene. Vi som er yngre har i stor grad nytt godt av den innsats Eva Kolstad og andre som kjempet sammen med henne gjorde».