I anledning kvinnedagen: Dagrunn Grønbech skriver om Ingrid Bjerkås, Norges første kvinnelige prest. Hun var en modig kvinne som talte makten midt imot da det virkelig gjaldt og viste stort sivilt mot da hun under andre verdsenskrig skrev til Vidkunn Quisling og ba ham oppløse partiet.
Av samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech
Ingrid Bjerkås var Norges første kvinnelige prest. Å gå foran krever styrke og mot, slik hun også viste under krigen i årene 1940-45. Da talte hun imot både Josef Terboven og Vidkun Quisling. Dette medførte at hun ble arrestert og satt på Grini.
Da hun i 1961 ble ordinert som den første kvinnelig prest i Norge, vakte dette stor motstand. Både hun og biskopen som innsatte henne måtte tåle mye spott og hard kritikk. Ingrid Bjerkås hadde stor egenstyrke. Hun var tro mot sine valg og gikk for de mål hun hadde satt seg.
Ingrid Bjerkås (1901-1980) vokste opp i en kjøpmannsfamilie i Oslo. Hun tok examen artium i 1920 og giftet seg bare to år etter med Søren A. Bjerkås som ble hennes livslange støtte. Paret bosatte seg på Jar hvor de bodde unntatt de fire årene de var på Senja i Troms. Ektemannen var kommunerevisor og familieforsørger, og Ingrid ble husmor og heimeværende med parets to barn. I krigsårene 1940-45 da barna var blitt store, engasjerte Ingrid seg i motstanden mot nazistene uten at hun selv var organisert i motstandsbevegelsen. Hun skrev blant annet brev til Vidkun Quisling med en krass kritikk av hans politiske syn. I brevet står det blant annet at:
”Oppløs partiet Deres, og innrøm overfor Dem selv og verden at den veien De har gått ikke fører oppover – men nedover i ulykken. Det skal mot til det. Men De brukte selv i talen Deres ordet ”Kristendom i praksis”, og da vet De vel også at den som gjør det riktige, ikke behøver være redd for noen eller noe, for han har Gud med sig. Er De nordmann herr Quisling så gjør det riktige, – og gjør det snart”.
Da Ingrid Bjerkås ikke fikk svar på dette brevet, skrev hun et purrebrev som ikke ble funnet før etter hennes død. Da Quisling kom til Kristelig Gymnasium der datteren til familien Bjerkås var elev, for å be om underskrifter til den nye samfunnsordenen, nektet lærerne å skrive under på dette dokumentet. Følgen var at de ble arresterte. Ingrid Bjerkås oppsøkte da Quisling og meddelte at elevene ville gå til streik for å få sine lærere tilbake. Da ble hun truet med at hennes barn aldri ville få noen skolegang i Norge og at hennes mann ville miste arbeidet. Nesten femti elever ble utviste fra gymnaset på grunn av denne streiken. Da Josef Terboven på sommeren i 1940 skulle holde tale foran slottet som da var okkupert av nazistene, møtte Ingrid opp på slottsplassen der hun høylydt protesterte mot hans tale. Hun ga uttrykk for at tyskerne var inntrengere og ikke hadde makt til å bestemme over Konge, regjering og det norske folk. Politiet som voktet seansen, var utstyrt med vannslanger. Uro var ventet og Ingrid Bjerkås ble arrestert og tatt i avhør, men sluppet fri. I 1943 skrev hun et klagebrev til Terboven. Dette medførte at hun i desember 1943 på nytt ble arrestert, men denne gangen for å bli plassert som fange på Grini. Her satt hun helt til krigens slutt, med unntak av noen måneder som pasient på et sykehus. I denne perioden gjennomgikk hun en utredning angående hennes mentale tilstand. Denne ble utført av NS-legen Hans Eng som også var Quislings livlege. Doktor Eng konkluderte med at Ingrid Bjerkås led av psykisk lidelse som han kalte ”jøssingismus psykopatica”.
Ingrid Bjerkås har sagt at hun i krigsårene opplevde en form for ”vekkelse” med et ”kall” om å bli prest. I 1951 begynte hun sine teologistudier ved Universitetet i Oslo. Selv om det var andre kvinner som hadde tatt teologisk embetseksamen, ble hun den første kvinne i Norge som ble ordinert til prest.
I Norge var det i 1938 laget en lov med åpning for at kvinner kunne bli prest i Den norske kirke, under betingelse om at menigheten ikke motsatte seg det. I praksis var dette en sperre for kvinner å praktisere som prest, og den ble fjernet i 1956 ved at Norge undertegnet FN-konvensjonen som omhandlet kvinners politiske rettigheter.
Biskop Kristian Schjelderup i Hamar bispedømme var en av tre biskoper som i 1961 gikk inn for kvinnelige prester, mens de seks andre var i mot. På våren i mars valgte biskop Schjelderup etter å ha fått tillatelse fra Kirkedepartementet, å ordinere Ingrid Bjerkås som vikarprest. Ingrid Bjerkås var 60 år da hun ble ordinert i Vang kirke i Hedmark. Seremonien skjedde i en stappfull kirke og der det ble satt opp utendørs høytaleranlegg for at de frammøtte kunne få følge denne store begivenheten. Fra de seks biskopene som var motstandere av kvinnelige prester, kom det protestskriv med uttalelse om at de ikke ønsket å samarbeide med henne, noe de også oppfordret andre til. Motstanden mot kvinnelige prester, begrunnet disse mennene med at det var mot Bibelens ord og ikke i pakt med den kirkelige tradisjonen. Enkelte uttalelser peker også i retning av at kvinner grunnet sin biologi, verken er tenkt til eller har evner til å ha slike verv.
Ingrid Bjerkås søkte flere ledige stillinger. Hun fikk i 1961 stillingen som prest i Berg og Torsken prestegjeld på Senja, etter at denne hadde vært utlyst tre ganger uten å få søkere. Tross at det også her fantes motstandere, ble både Ingrid og mannen godt mottatt av folket her som de begge fikk et nært forhold til gjennom de fire årene de var på stedet. Dette var et stort prestegjeld med 17 steder som skulle betjenes, mange av dem krevde båttransport i et værhardt kystområde på yttersiden av Senja. I dette arbeidet var Ingrids mann en uunnværlig støtte som på lokalt folkemunne kunne bli omtalt som både ”prestefrue” og ”prestkaillen”. Søren Bjerkås var alltid med kona når hun var ute på jobb og holdt gudstjeneste. Det sies at det var han som mange ganger ordnet kirkekaffen. Det sies også at han meldte seg inn i det lokale husmorlaget i bygda. Ingrids ektemann var hennes støtte i gode og onde dager. Da Søren Bjerkås døde i 1965 søkte Ingrid om å bli fritatt fra sin stiling som prest, noe hun fikk. Hun flyttet da tilbake til familiens heim på Jar der hun ble sykehusprest en tid før hun pensjonerte seg.
I kirkeparken på Skaland ved Berg kirke er det reist en byste til minne om en kvinne menigheten holdt svært av og med en markering av Ingrid Bjerkås som Norges første kvinnelige prest.
Kilder: Ingrid Bjerkås (1966): Mitt kall. Oslo. Cappelen forlag.
Aud V. Tønnessen (2014): Ingrid Bjerkås. Motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest. Oslo. Pax forlag.
