Turid Lilleheie, tidligere leder av NTL, og nyvalgt leder av Drammen kvinnesaksforening, ble på årets landsmøte i Norsk Kvinnesaksforening (NKF) valgt inn i arbeidsutvalget i NKF og som organisasjonens nestleder. Vi ba i den anledning om en liten selvpresentasjon.
Etter 12 år som forbundsleder i Norsk tjenestemannslag gikk jeg, for vel 4 år siden, av som forbundsleder. Jeg ble da omtalt som feministen i LO. Jeg ble beskrevet som en person med sterkt samfunnsengasjement og med stor kjærlighet til fagbevegelsen.
Da jeg for over 40 år siden var gravid før første gang, skjønte jeg etter hvert hvor viktig fagbevegelsen er, og hvor lite du som enkeltperson kan gjøre mot makt og overmakt. Da jobbet jeg på Bergen Diakonissehjem sykehus. Jeg var den første ansatte som var i jobb på den arbeidsplassen synlig gravid. Jeg ble bedt om å slutte fordi pasientene ikke hadde godt av å se en gravid kvinne. Jeg meldte meg inn i daværende Kommuneforbundet og fikk min permisjon, jeg fikk min datter og var tilbake på jobb etter 12 uker. Det var så lang svangerskapspermisjonen var på det tidspunktet.I forbindelse med min fratreden som forbundsleder i NTL ble det blant annet skrevet om meg at jeg hadde vært en varm forkjemper for likestilling og kvinners rettigheter innad i LO, jeg hadde jobbet for likelønn og for retten til heltidsstillinger. Det er som kjent innenfor kvinnedominerte yrker at deltidsstillinger florerer. Og det er fortsatt slik at landets kvinner i gjennomsnitt tjener 85% av menns lønn og fortsatt er det slik at sektorer, bransjer og yrker der det jobber mange kvinner, har lavere lønn enn mannsdominerte arbeidsplasser. Jo høyere kvinneandel, dess lavere lønn, viser statistikken.
Grunnen til dette engasjementet er at jeg er overbevist om at veien til full likestilling er økonomisk uavhengighet.
Som forbundsleder var en viktigdel av mitt likestillingsarbeid rettet mot kvinnene i fagbevegelsen i Afrika. Spesielt engasjerende ble arbeidet og kampen for kvinners deltakelse i, og påvirkning av, fagbevegelsen i Malawi. Skolering og motivasjon var en viktig innsatsfaktor. Som kvinnelig forbundsleder var jeg et viktig forbilde.
I 2009 fikk NTL bygget en vannpumpe i Malawi. Den gir rent vann til mange mennesker og kvinner slipper å bruke timer av sin dag til å gå milevis for å hente rent vann. Det mest fantastiske var likevel at dette også førte til at barna i dette området fikk bedre helse og barnedødeligheten gikk ned. Jeg pleier derfor ofte å si at min bauta finnes langt inne i Malawis jungel.
Jeg er fortsatt glødende opptatt av likestilling, kvinnesak og kvinners rettigheter. Jeg har derfor blant annet engasjert meg i Drammen Kvinnesaksforening, og i mars i år ble jeg valgt til leder av i DKF og på årsmøtet ble jeg valgt inn i AU i Norsk Kvinnesaksforening. Dette er oppgaver jeg påtar meg med glede. Jeg håper jeg fortsatt kan bidra til viktig arbeid for kvinners rettigheter og likestilling både nasjonalt og internasjonalt.
Mitt engasjement for kvinnesaken er nå kombinert med et stort og nødvendig engasjement for klimautfordringene verden og vår klode står overfor. Der finnes ingen planet B. For meg er dette en helt naturlig kombinasjon, de som først merker klimaforandringene på kroppen er urbefolkningens kvinner og barn og kvinner og barn i den tredje verden.
