Artikkel av Gunhild Ramm Reistad
Men statsråden gikk i protest! Den 7. juni 2010 var det 100 år siden alle norske kvinner fikk kommunal stemmerett. Det voldte litt rabalder, for å uttrykke seg i Bjørnson-årets språk, og en statsråd, handelsminister Sofus Arctander, tok sin hatt og gikk i protest mot at kvinner skulle få stemme.
Arctander fryktet nemlig at fordi det er flest kvinner i verden, ville alminnelig stemmerett føre til at de også ville få flertall i kommunestyrene, og det ville kunne føre til uhyggelige forhold, mente Arctander, som nok ikke ante at selv med 100 års kvinnelig stemmerett er kvinneprosenten i kommunestyrer og Storting milelangt fra 50.
Arbeidet for stemmerett for kvinner hadde pågått siden 1884, da pioneren Gina Krog skrev flere engasjerte artikler om emnet. Stemmerett var en menneskerett, og kvinner var mennesker. Louise Qvam siterte den franske filosofen Condorcet fra den franske revolusjon: ”Den som stemmer imot en annens rett på grunnlag av dennes ulikhet, religion, kjønn eller hudfarge, har fra denne stund mistet sin egen rett.”
Men det gikk ikke så fort som pionerene kunne ønske. Først i 1901 kom første gjennombrudd: Kvinner fikk begrenset kommunal stemmerett, dvs. bare kvinner med en viss egen inntekt kunne stemme ved kommunevalg. Allerede ved valget samme høst ble kvinner valgt inn i kommunestyrene. I Drammen ble to innvalgt, Trine Dietrichs og Otilie Bie, begge fra Høyre.
Drammen i front.
Drammen var her en foregangskommune, takket være Betzy Kjelsberg. De fleste andre norske kommuner måtte vente lenge før den nye loven resulterte i at kvinner ble innvalgt.
I 1907 fikk kvinner begrenset statsborgelig stemmerett, og så endelig i 1910 full kommunal stemmerett.
Et punkt som hadde skapt debatt var hvordan stemmeretten skulle begrenses. Bare de som betalte skatt av en inntekt på omkring 500 kroner, skulle ha rett til å stemme. Dette gjaldt bl.a. lærerinner og kvinnelige funksjonærer. Men hva så med alle landets husmødre? Var ikke deres arbeid noe verdt? En kommisjon fant ut at husmorens arbeid tilsvarte 400 kroner på landet, 500 kroner i byene. Så måtte vel de også få stemmerett, ble det hevdet.
Kjempesuksess
Debatten hadde mange sidespor, men i 1905 skjedde det noe avgjørende. Den nasjonale og patriotiske stemning var på topp da det ble bestemt at folket skulle spørres om unionens oppløsning. Men så ble det klart at ”folket” det var mannfolket, det. At kvinner således ikke tilhørte folket, skapte så stort raseri, at da lokale kvinnesaksforeninger foreslo å innsamle underskrifter blant kvinner, ble tiltaket en kjempesuksess. Nesten 300.000 underskrifter ble innsamlet, alle for unionsoppløsning! Og alt skjedde i løpet av få uker. Påstanden om at kvinner egentlig ikke var interessert i politikk falt nå til jorden med et klask.
Ikke nøktern
Derved ble det også fortgang på Stortinget: Begrenset statsborgerlig stemmerett i 1907, full kommunal stemmerett i 1910. Men ikke helt uten protester. Statsråd Sofus Arctander holdt et flammende innlegg mot å utvide stemmeretten: Han var motstander av alminnelig stemmerett, særlig for kvinner: ”Kvinnen var nemlig ikke klarhjernet, nøktern nok til å få den numeriske overvekt i kommunene. Hun ville la seg lede av medlidenhet med de fattige og stemme for bevilgninger til alle slags sosiale formål uten å tenke på hvorfra pengene skulle tas. Menn spurte: ”Har vi råd til dette?” De ville lettere forstå at en uvettig sosialpolitikk ville ødelegge næringslivet og i det lange løp gå ikke minst gå ut over småfolk….” sa Arctander.
Men sannheten er at ennå, selv 100 år etter Arctanders tale i Stortinget, har ikke kvinnene fått i nærheten av flertall i kommunestyrene, så er det vel det som gjør at kommunene ennå ikke øser ut sine midler på sosiale formål?
