Bildet: Katti Anker Møller-statuen i Fredrikstad, pyntet i anledning seminaret om hennes liv og virke
Katti Anker Møllers radikale omsorgsfeminisme er interessant i dag. Morsrettigheter er fortsatt kontroversielt også blant feminister. Margunn Bjørnholt åpnet Katti Anker Møller-seminaret.
Norsk kvinnesaksforening har tatt inititativet til å arrangere et dagsseminar om Katti Anker Møller, en av de viktigste pionerene i kampen for kvinners rettigheter i Norge. Anledningen er dels at det er hundre år siden de Castbergske barnelover ble vedtatt i Stortinget, og Katti Anker Møller samarbeidet tett med sin svoger Johan Castberg om utformingen av disse banebrytende og radikale lovene som blant annet likestilte barn født i og utenfor ekteskap med hensyn til familienavn og arv etter far. Videre er det også hundre år siden Katti Anker Møllers viktige foredrag Moderskapets frigørelse, der hun tok til orde for å avkriminalisere abort.
Katti Anker Møller var ikke bare en viktig pioner, men hennes tenkning og virke er også relevant i dag. Norsk kvinnesaksforening har de siste årene engasjert seg i en rekke saker som kan ses som tilbakeslag for mødre i Norge:
– Kutt og innstramminger i overgangsstønaden til enslige foreldre har ført til at sårbare grupper av enslige foreldre får dårligere levekår og mindre mulighet for å ta utdanning, mindre tid til barna og økt barnefattigdom.
– Barnetrygden står på stedet hvil. Barnetrygden har vært og er fortsatt viktig for kvinners økonomiske autonomi og mot barnefattigdom, og manglende oppjustering av barnetrygd rammer kvinner og barn.
– Kort liggetid på sykehus og mangelfull barselomsorg fører til økt forekomst av barseldepresjoner, ammeproblemer og mulige tilknytningsprobblemer med varige konsekvenser for barn.
– Forslag om endringer av barneloven som svekker kvinners autonomi gjennom flytteforbud for bostedsforelder og som ikke ivaretar hensynet til barnets beste.
– Deling av fødselspermisjon uten tilsvarende utvidelse tar ikke hensyn til mødres behov for restitusjon, amming og tilknytning mellom mor og barn, og mødres totale mulige permisjon er redusert siden 1993.
Nylig påpekte fødselslege Gro Nylander at Norge bryter sine forpliktelser overfor norske kvinner og i forhold til internasjonalt regelverk, blant annet EØS-reglene når mødre i dagens permisjonsordning ikke lenger har rett til en egen barselpermisjon etter fødsel.
Opp gjennom kvinnebevegelsens historie har både likhetsfeministiske og omsorgsfeministiske argumenter blitt brukt, og begge retningene har vært representert i den norske kvinnebevegelsen. I dag har likhetsfeminismen fått tilnærmet fullstendig hegemoni. Omsorgsfeministiske argumenter og kvinners rettigheter som mødre oppleves også innen kvinnebevegelsen som problematisk og svært kontroversielt.
I denne situasjonen er det viktig å se seg tilbake og se hva man kan lære av tidligere tiders kontroverser i kvinnekampen. Katti Anker Møller er her sentral og viser at man kan ha mer enn én tanke i hodet samtidig. Katti Anker Møller var feminist. For henne var mødrerettigheter kvinnerettigheter. Hennes tenkning, liv og virke viser at omsorgsfeminismen er en radikal og progressiv posisjon og at engasjement for mødrerettigheter går sammen med engasjement for kvinner autonomi og frihet, herunder rett til kontroll over egen kropp og økonomisk uavhengighet. Katti Anker Møller argumenterte for at barn er et verdifullt produkt som kvinner burde få betalt for å produsere. Tanken om morslønn ble etterhvert til en viss grad gjennomført med barnetrygden innført i 1946, som også var den første universelle trygdeordningen i Norge. I dag er barnetrygden reelt redusert på grunn av manglende oppjustering over mange år, og det tas til orde for at den bør behovsprøves.
Til tross for utbyggingen av velferdsstaten og goder som gjør at mødre i Norge i dag langt på vei kan få begge deler, både barn og lønnsarbeid, er det fortsatt slik at kvinners mer omsorgsorienterte livsløp gir lavere uttelling i pengeøkonomien, og spørsmålet om hvordan vi som samfunn skal produsere de barn som trengs og hvordan dette skal forenes med økonomisk rettferdighet mellom kvinner og menn er fortsatt ikke løst. Heller enn å fortsette å bygge ned og avvikle universelle ordninger som barnetrygden er kanskje heller tiden inne for nye radikale reformer i motsatt retning, som for eksemplel en radikal utvidelse av barnetrygden til alle borgere i form av en garantert minsteinntekt (også kalt borgerlønn) til alle.
Av Margunn Bjørnholt,
leder Norsk kvinnesaksforening
Innledning til seminar om Katti Anker Møller
Fredrikstad litteraturhus 10.10.2015
KATTI ANKER MØLLERS PRIVATE LIV
Lise Mohr ga et innblikk i Katti Anker Møllers private liv
«Det er som et smykke» – sa Kai Møller – «og nå setter jeg perlen midt i». Perlen var Katti Anker Møller, og sitatet er hentet fra marsmåned i 1889 da Kai Møller kom hjem fra bryllupsreisen med unge Katti. Hun var da bare 20 år gammel. Her starter hennes lange liv som husfrue på Thorsø.
Takket være hennes mange brev til min svigerfar, Kai Mohr – som satt i tysk fangenskap under krigen – er det mulig for oss i dag å gjenfortelle utdrag av hennes egne opplevelser fra dagliglivet på Thorsø. Brevene ble selvfølgelig aldri sendt, men ble oppbevart i arkivet på Thorsø.
Katti Anker var nummer fire i en søskenflokk på ti. Hun var datter av Mix og Herman Anker som stiftet og drev Norges første folkehøyskole, Sagatun utenfor Hamar. Faren var sønn av Peter Anker på Rød Herregård i Halden, og moren Mix Bojsen var dansk prestedatter. Foreldrene var grundtvigianere, og dette preget Katti s oppvekst. Miljøet rundt henne var bevisst og reflektert, noe som ganske sikkert var med på å forme hennes engasjerte personlighet. Den store søskenflokken – og morens mange barnefødsler ble også gjenstand for hennes engasjement for kvinnesaken adskillige år senere.
Jeg innledet med at Katti kom til Thorsø i marsmåned 1889. Hun kjente imidlertid Thorsø meget godt allerede som barn. Edvard og Dikka – hennes svigerforeldre – var også hennes tante og onkel. Således var Kai hennes fetter, «Store-Kai» som han ble omtalt, en yndet fetter som var ti år eldre enn henne selv. Sagatun-barna var meget ofte på Thorsø. Spesielt nevnes sommerferiene. Den nære omgangen kunne ha sitt opphav i grundtvigianismen. Edvard Møller var prest, men fikk ikke kall på grunn av dette.
Da Katti kun 20 år gammel kom som husfrue til Thorsø, var de mange og meget store utfordringer som sto foran henne. Den første tiden sies de at svigermoren, Dikka – kom med matkurv fra Under Lien til sin sønn… Om dette var nødvendig vites ikke, men Katti legger i sin egen fortelling ikke skjul på at mye skulle læres. Hun bebreidet også sin mor for at hun ikke hadde fått husholdskunnskap hjemmefra. Hun sier selv: «Jeg vokste opp i den slemme tid da kvinneemansipasjonen foraktet alt husarbeid. Man skulle først og fremst studere. Mor og far var derfor forarget om vi ikke fulgte godt med i avisene eller hadde lest den siste utgaven av Nylende».
Den nye husfruen på Thorsø klarte seg allikevel godt. Takket være mange villige læremestere. Katti støttet seg den første tiden til kjøkkenpersonale og flere av konene på de mange husmannsplassene. Det ble for eksempel ikke slaktet mer enn en gang i året. Det var selvfølgelig til jul. Gjerne rundt 10. desember. Da var det som oftest en kuldeperiode som man gjerne ville benytte. Nærmere jul kom «kakelinna». Da ble kakene bakt og det var greit og ikke ha kulden å slåss med. Slaktet til jul skulle strekke til for ett år fremover. Med Thorsøs store husholdning måtte alt nøye planlegges. Dette var Kattis hovedansvar. Et forslag fra henne om kanskje det var mulig å slakte flere enn denne ene gangen i året, ble nærmest sett på som håpløst. Her fikk man følge de gamle tradisjonene!
De to prektige gamle konene Oline Vestre Myra og Birte Skjellien ble forespurt om assistanse. For her skulle kjøttbaljer skures, luftes og kokes med enerlaug og luftes igjen. Knivene slipes, og pølsepinnene legges klare. Konene møtte opp renvasket, pyntet og pusset. De fikk utlevert to lange og to korte talglys til å ha med i bryggerhuset.
Slaktingen foregikk om kvelden ved ti-tiden. Katti måtte gå med brennevinsflasken og et glass til slakteren og hans assistenter, og skjenke de en dram hver. Det var lovbestemt med kun ett glass!! Oline og Birte som skulle ta i mot de varme tarmene og rense dem – de kunne så visst også ha behov for en styrketår. De fikk da også hver sin… Stakkars Katti følte slaktingen som et totalt virvar. Hun sier: »Jeg kunne ikke en gang se forskjell på oksekjøtt og svinekjøtt!» Med huset på Thorsø fulgte det arbeid og plikter. Ikke bare når det gjaldt mat og kjøkkenstell. Alle lampegreiene som Katti omtaler dem. Det var henne oppgave også å stelle oljelampene i hovedhuset. Det må ha vært en omfattende affære, og det ble flere og flere av dem, i følge henne selv. Noen skulle kun lyse opp ganger og korridorer. Det var en spesiell korridor man hadde sterke følelser for. Den FÆLE koridoren. Der var man redd uansett. Det var her mordet skulle ha foregått. Både Katti og hushjelpene syntes det var usedvanlig skummelt å ferdes i denne delen av huset.
Jeg nevnte mordet. Det var i Gudes tid. I samme hus. Året var 1814 og det var krig med svenskene. Som følge av Mosse konvensjonen ble en del av den svenske styrken holdt tilbake i søndre Østfold. Grev Barck og hans husarer ble innkvartert på Thorsø. Dette var ikke Gude fornøyd med. Historien sier at svenskene drepte krigskommisær Gude. Den mystiske kvelden fant man blodspor i gangen. Man fant grev Barcks signetring på bryggen og en båt som fortøyd annerledes om kvelden enn om morgenen. Man antar altså at Gude ble drept i hovedhuset på Thorsø og senket i Thorsøkilen. Etter Gude satt enken Kaia Resch Gude igjen med syv barn. En tidligere huslærer av henne, Zacharias Møller hørte ryktene om enken helt til København. Han var dansk teolog. Han kom til Thorsø og giftet seg med henne. Slik kom Møller navnet inn i arve rekken på Thorsø.
Katti hadde noen helt spesielle gjenstander rundt seg. En stor kinesisk vase som krigskomisær Gude hadde hatt med fra Kina, sto i en av stuene. Stakkars Katti snublet over denne gedigne vasen i mørket en høstkveld. Den gikk med et brak i gulvet! Hun måtte til svigermor Dikka og fortelle om ugjerningen. Det var nok ingen lett bekjennelse. Vasen lot seg imidlertid reparere ved Christiania Kunstklinkeri.
Katti forteller om de fire lysekronene som henger i salen på nåværende Thorsø. Hun sier: «Jeg kjøpte lysekronene på auksjon på Slottet tilfeldigvis en morgen jeg skulle passere. Oscar II solgte alle de gamle lysapparatene for i stedet å innføre det elektriske lys».
De ti første årene av Katti og Kais ekteskap var det barn og barneoppdragelse det dreide seg mest om. De fikk tre barn. Tove, Edvard og Mix. Katti beskriver årene som gode og lykkelige. Morsansvaret tok hun alvorlig og kosthold og ernæring var temaer som opptok henne. Kattti ivret for et rikt kosthold for barna og mye gymnastikk for å styrke helsen. Dette var nye ideer på den tiden.
Denne perioden i hennes liv, var også en tid hvor hun var svært opptatt av kvinnene på husmannsplassene på Thorsø. De levde under fattige kår med store barneflokker – som igjen bidro til enda større fattigdom. Det var et godt og stabil forhold mellom folkene på husmannsplassene og eierne på Thorsø. Katti skrev om de forskjellige plassene og folkene der som hus kjente godt alle sammen. Jeg siterer henne; «På Brevik var det mange barn. Mannen,Theodor – var fullstendig som en spansk ridder, Carlos den annen». Konen, Oline strevde på sitt vis med dagliglivets mange krav. Dyr og barn tok overhånd. Jeg forsøkte å hjelpe henne. Jeg var ofte der ute og hadde med det jeg syntes var et viktig bidrag» Hun var opptatt av dem alle. Brevik, Langvik, Munken, Tamburen, Kvernbauen, Askedalen, Østre Myra og Volden. Og enda flere var det på andre siden av Thorsøkilen. Alle disse husmennene hadde hun et forhold til. Med alle gjøremål ute og inne, all planlegging og alle pliktene som nevnt tidligere, ble det ikke mye tid til selskapelighet. Katti fikk en gang kritikk for dette, men hevdet at med alle sine sysler rakk hun ikke mer. Hennes mann, Kai – satte stor pris på den roen han kom hjem til. Det var god hvile for ham.
Den 18. desember 1899 kom brannen som skulle snu opp ned på livet for Katti og hennes familie. Ved 22-tiden om kvelden. Posten hadde kommet og alle satt opptatt med å lese nyheter om Boer-krigen. Miss Riddle – en ung pike fra Skottland var i huset for at barna skulle lære seg engelsk, gikk opp på sitt rom for å legge seg. Hun kom imidlertid straks tilbake fra sitt rom i østfløyen og meldte fra om stor røyk utvikling i rommet. Like etter begynte flammene å slikke ut av et loftsvindu, og storbrannen var et faktum. Vi kan bare ane hvilken følelse det var å være midt oppe i dette. Alle hjalp til med å bære ut det som kunne reddes. De fikk faktisk en del innbo vekk fra flammenes rov. Mengder av bøker gikk tapt under brannen. Kai og Katti satt oppskaket i hver sin stol nede i hagen og så bøkene fløy over nattehimmelen. Katti sier: «Det er vårt største tap»…
Brannen ble også det store vendepunktet i livet for Katti på andre måter enn huset og det materielle. Katti følte at hun hadde blitt bønnhørt og at dette var Guds gave til henne. Selvfølgelig ønsket hun ikke brannen. Men, etter storbrannen ble ikke livet det samme – og det var først nå hun for alvor kastet seg ut i sitt arbeid som vi skal høre mye om i dag. Som følge av brannen flyttet familien en tid til Sorgenfri utenfor Halden, deretter til Oslo hvor også Kai var valgt inn på Stortinget. I hovedstadsmiljøet og med svogeren Johan Castberg i sin nære krets, fikk hun lettere kontakt med det miljøet hun ønsket å påvirke. Etter en tid ble «De Castbergske Barnelover» vedtatt.
På sine eldre dager ble Katti mer og mer opptatt av hagen på Thorsø. Hun og Kai gledet seg og hygget seg med den vakre hagen. Katti lå på sykehuset i Fredrikstad i 1940. og fikk besøk av Kai. Han var svært gammel. I hånden hadde en bukett lyserøde roser. Han sa til Katti: «De er fra din venn hagen»… Det var siste gang hun så ham. Han døde få dager senere.
Kai og Katti hadde et langt og fantastisk samliv på Thorsø.
Av Lise Mohr
Foredrag på seminar om Katti Anker Møller
Fredrikstad litteraturhus 10.10.2015
