Av Torild Skard
Omsorgen skal fungere for tre parter: mor, far og barn, men barnets behov må stå i sentrum.
Torild Skard er pedagog, psykolog og forsker. Hun er tidligere leder i Norsk Kvinnesaksforening, og har vært stortingsrepresentant for SV og lagtingspresident, direktør for kvinnesaker i UNESCO, leder for FNs barnefonds (UNICEF) internasjonale styre, regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika i UNICEF med ansvar for 23 land, assisterende utenriksråd for bistandssaker og seniorforsker ved NUPI. Les mer …
«Stakkars pappa!» utbryter Charlotte Myrbråten i Klassekampen 16. august etter min artikkel om spedbarna 11. august. Hun mener jeg ikke tar fars omsorg for barnet på alvor. Men jeg skrev ikke om far, fordi det var fokusert så mye på han fra før. Jeg tok derimot for meg mor og barn for å få et bredere og mer balansert bilde.
Etter innføringen av fedrekvote har det skjedd en revolusjon i menns omsorg for småbarn. Det er en svært positiv utvikling, men en passende fedrekvote trengs fortsatt som drivkraft. For å styrke farsrollen er det viktig å fokusere på den og de positive sidene ved den. Men det oppstår problemer når far ikke blir sett i sammenheng med mor og barn, og kunnskapen om barnets første leveår er begrenset. Omsorgen skal fungere for tre parter: mor, far og barn, men barnets behov må stå i sentrum. Foreldreskap dreier seg jo nettopp om det, og barnet er ubetinget den mest sårbare part.
Men omsorg er ikke enkelt. I første leveår er barnets utvikling kolossal. Det skjer noe til stadighet med barnets kropp og hjerne og med barnets forhold til omverdenen. Behovet for mat endres og barnet er ytterst følsomt for forandringer i kosten. Sansene og evnen til å uttrykke noe i seg selv utvikler seg, evnen til å røre på seg og styre bevegelsene og ikke minst evnen til å oppfatte og kjenne igjen ting og mennesker, huske og tenke. Det er i det første leveåret at personligheten grunnlegges som skal vokse videre i et helt menneskeliv.
Etter fødselen knytter barnet seg gradvis til noen få velkjente mennesker: først og fremst mor (eller morserstatning) som kontinuerlig og fast kontakt og etter hvert særlig far (eller farserstatning) som støtte og avløser. Trygg tilknytning til mor vil bidra til god utvikling av tilknytningen til far. Fra slutten av første halvår begynner barnet å få et mer personlig forhold til de voksne. Tilknytningen til den primære omsorgspersonen konsolideres. Barnet skjelner klarere mellom kjente og fremmede. Atskillelse fra mor (eller morserstatning) blir mer sårbart, mens far (eller farserstatning) blir viktigere i omsorg og stell.
Pappaperm skal i følge mange bidra til «likestilling» mellom kvinner og menn. Dette fortolkes slik at de skal tildeles like mange permisjonsuker hver i barnets første leveår. En slik mekanisk likebehandling har mer å gjøre med ideologi enn virkelighet. Det er viktig å erkjenne at mor og far har likeverdige, men ikke dermed like foreldreroller. I løpet av barnets første levetid har mor en spesiell rolle. I tillegg til å komme seg fysisk og psykisk etter fødselen skal hun produsere over en liter mjølk i døgnet og amme 8-12 ganger. Selv om mor ikke produserer nok mjølk selv, har hun en viktig oppgave med mating, sosial kontakt og omsorg. Far kan ikke amme, men han kan bistå med omsorg og husarbeid for å støtte mor og barn.
Myrbråten kritiserer meg, fordi jeg skal ha hevdet at «norske kvinner omtrent ikke får mulighet til å amme».Dette er feil. Det jeg skrev, var følgende: «Mødre i Norge er blant dem som ammer barna sine lengst. Selv om vi er langt framme, skal vi vokte oss for å være selvtilfredse. Det er faktisk slik at et flertall av norske barn ikke blir ammet i samsvar med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon. WHO tilrår fullamming i 6 måneder og en samlet ammeperiode på minst ett år».
En undersøkelse i 2010 viser at 99 prosent av alle nybakte norske mødre ammer. Når babyen er 6 måneder, ammer åtte av ti mødre fortsatt, men bare 2 prosent fullammer. Og når barnet er et år, er det bare tre av ti som fortsatt ammer.
Vi har fortsatt utfordringer når det gjelder å sikre de minste en best mulig start i livet. Vi mangler forskning om småbarns utvikling og ulike omsorgsordninger. Når foreldrerollene endres slik det skjer nå, er det foruroligende at unge mødre og fedre ofte mangler innsikt i barnets utvikling og er usikre på hvordan de skal utøve omsorgsrollen. Familie som kan gi råd, kan være langt borte. Og barselstida på sjukehus er dramatisk redusert de seinere år samtidig som de kommunale barselstilbudene ofte er utilstrekkelige.
Den rødgrønne regjeringen økte fedrekvoten vesentlig (til 14 uker), men den samlete permisjonstida økte ikke like mye. Vi kom opp i en samlet stønadsperiode på 49 uker (med 100 prosent foreldrepenger). Regjeringen var ikke spesielt opptatt av kvinners morsrolle og spebarnas behov, så det ble ikke gitt mer tid for mor og barn. Det ble tvert om strammet litt inn. Den maksimale tida mor kunne få stønad var 35 uker.
Som den rike nasjonen vi er, burde vi kunne skape et mer barnevennlig samfunn ved at fødselspermisjonen gis en total ramme på 18 måneder. Familier er forskjellige. Men innenfor en slik ramme kunne vi sikre barnets utvikling bedre ved at mor har mulighet for et års permisjon eller mer og far flere måneder med foreldrepenger. Og vi ville komme mer på linje med vårt naboland Sverige.
Publisert i Klassekampen 6. september 2014
