Av Torild Skard
Venstres krav om likedeling av foreldrepermisjonen er diskriminering av mor og barn.
Torild Skard er pedagog, psykolog og forsker. Hun er tidligere leder i Norsk Kvinnesaksforening, og har vært stortingsrepresentant for SV og lagtingspresident, direktør for kvinnesaker i UNESCO, leder for FNs barnefonds (UNICEF) internasjonale styre, regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika i UNICEF med ansvar for 23 land, assisterende utenriksråd for bistandssaker og seniorforsker ved NUPI. Les mer …
Fedrekvote
I 1953 lanserte min mor, barnepsykologen og kvinnesakspioneren Åse Gruda Skard «Kvinnesak 3. akt». Skulle kvinner nytte sine rettigheter i samfunnet, måtte familien omstruktureres, hevdet hun. Spesielt måtte far overta mer arbeid og ansvar hjemme.
Førti år seinere fikk vi fedrekvote. 4 uker av foreldrepermisjonen skulle forbeholdes far. Da hadde Brundtland-regjeringen alt tatt et krafttak for mor og barn og utvidet permisjonen fra 18 til 42 uker.
Under Stoltenberg-regjeringen ble det foretatt en tredeling av permisjonen. Mor skulle som før ha 3 uker før fødselen. Men så skulle mor og far få øremerket like mange uker hver av perioden etter fødselen. Resten av permisjonen skulle være felles og fordeles slik det passet best for familien. Regjeringen øremerket først 12, så 14 uker til hver av foreldrene. Den samlete foreldrepengeperioden ble økt til 49 uker. I praksis varierte fordelingen av fellesdelen. Ofte fikk mor mest eller hele, men hun kunne maksimalt få 35 uker, noe som var mindre enn før.
Den borgerlige regjeringen reduserte mødre- og fedrekvoten til 10 uker. Ellers ble ordningen opprettholdt. Men i Dagsavisen 15. okt. krever Venstres Sveinung Rotevatn et «likestillingsløft». Han er bekymret, fordi kvinner faller etter menn på arbeidsmarkedet og menn tar mindre pappaperm. Derfor vil han likedele foreldrepermisjonen mellom mor og far. Det vil si at far får mer og mor mindre.
Les også: Fedrekvoten har dårlig dokumentert effekt på likestilling
Enkelt og ensidig
Stoltenberg-regjeringens begrunnelse for tredelt foreldrepermisjon var kort: ved at mor og far fikk øremerket like mange uker hver, ble foreldreskapet mer «likestilt», og en økning av fars deltaking i barneomsorgen kunne bidra til å styrke kvinners posisjon i arbeidslivet.
Men likebehandling av kvinner og menn i ulike situasjoner er ikke ensbetydende med likestilling. Ved fødsel er det kvinnen, og ikke mannen, som har den vesentlige påkjenningen ved å bære fram og føde barn, amme og komme seg etter nedkomsten. Men kvinnens særlige behov ble oversett og faktisk ble hun diskriminert.
Det var også taust om barns behov på ulike alderstrinn. Dette er desto mer foruroligende når permisjonen knyttes til foreldrenes yrke og karriere, ikke barnas trivsel og vekst. Foreldre kan presses til et karrieretilpasset omsorgsarbeid som virker negativt inn på småbarnas utvikling.
Kunnskapsløst
En skulle tro at vesentlige endringer av foreldrerollene i barnas tidlige liv hadde blitt fulgt av systematisk forskning og opplæring. Men det mangler vesentlig kunnskap om barn og omsorg og foreldre lærer lite om behovene på forskjellige trinn. Det råder atskillig forvirring om hvordan nybakte mødre og fedre best skal ta seg av de små. Hva menes egentlig med «likestilt foreldreskap»?
Faglige utfordringer
Vi kan skryte av en lang foreldrepermisjon. Men selv i vår del av verden er fødsel en belastning for kvinner flest. Og barseltida på sjukehus etter fødsel er kortet dramatisk ned de seinere år selv om mange kommuner mangler ressurser til å følge opp og hjelpe nybakte foreldre. Fødselsdepresjoner har økt, og presset på at mødre skal raskt tilbake til yrkeslivet har blitt sterkere.
Bare et mindretall av norske barn blir ammet i samsvar med tilrådingen fra Verdens helseorganisasjon. WHO tilrår fullamming i 6 måneder og en samlet ammeperiode på minst ett år. Nybakte norske mødre ammer vanligvis, og åtte av ti mødre ammer fortsatt når babyen er 6 måneder, men bare 2 prosent fullammer. Og når barnet er et år, er det bare tre av ti som ammer.
Den anerkjente amerikanske hjerneforskeren Allan Schore understreker at mor og far er likeverdige som foreldre, men at den ene ikke kan erstatte den andre. I spebarnstida må mor og barn ses under ett. Mor stimulerer barnet og barnet stimulerer mor. Barnets hjerne vokser svært kjapt og det er avgjørende for en best mulig utvikling at mors omsorg er kontinuerlig de to første årene, at barnet oppfatter henne som forutsigbar, konsistent og følelsesmessig tilgjengelig.
Det er forsket mye mindre på far enn på mor, påpeker Schore, men far begynner tidlig å forme sitt eget forhold til barnet og får en sentral rolle i andre leveår. Når det gjelder barnehage, anbefaler han at barn som regel heller skal begynne når de er 2-3 år gamle, enn når de bare er 1 år. Men det kommer an på barnehagen.
Hvis barnet ikke får den rette omsorgen i tidlig alder, kan dette slå ut i voldelig atferd, depresjon og sjukdom seinere, framholder Schore. Det er særlig viktig at omsorgspersonen ikke skifter til stadighet. Skilsmisse med delt omsorg i første leveår er svært problematisk.
Les også: Småbarnspolitikken må endres
Ta barseltida tilbake!
En av våre fremste spesialister på kvinner og barnehelse, dr. med. Gro Nylander, har sammen med dr. jur. Helga Aune gått ut med krav om at barselstida her til lands må tas tilbake! Neglisjeringen av mor og barn i norsk politikk, lov og regelverk fører ikke bare til at kvinner belastes og barns utvikling hemmes. Vi bryter også med internasjonale regler. I følge EU- og EØS-direktiv blant annet skal en egen barselpermisjon ivareta særlige behov hos mor og spebarn. Den kan ikke inngå som en del av foreldrepermisjonen.
Barne- og kvinnevennlig samfunn
Noe av det viktigste i et samfunn er framveksten av nye generasjoner, og som den rike nasjonen vi er, burde vi kunne sikre alle barn en god oppvekst. Pappaperm er viktig, men i stedet for å likebehandle foreldrene i likestillingens navn og i realiteten diskriminere mor og barn, må foreldrepermisjonen ta utgangspunkt i barnas behov og mors og fars ulike situasjon. Vi bør kunne gi mor mulighet for minst ett års hel eller delvis permisjon og far flere måneder med foreldrepenger. I tillegg må det satses aktivt for å skape et mer likestilt og omsorgsvennlig arbeidsliv slik at både menn og kvinner kan forene yrkes- og omsorgsarbeid på en måte som er tilfredsstillende, ikke minst for barna.
Publisert i Dagsavisen 21.10.2015
