Harriet Holter (1922–1997) var en pioner innen norsk samfunnsforskning, og bidro til å bygge oppe kvinne- og kjønnsforskningen på 1970-tallet og senere. Hun ga forskningen innhold og status, presenterte viktig innsikt om kvinner og kvinneundertrykking og var med å bygge opp et miljø av engasjerte kvinneforskere.
Harriet Holter
Harriet Holter hadde sosialøkonomisk utdanning og studerte arbeidsplasser og husholdninger mens hun var på Institutt for samfunnsforskning, senere Universitetet i Oslo. Det viktigste teoretiske utgangspunktet for henne var en konfliktorientert, til forskjell fra en harmoniorientert rollesosiologi.
I dag er det mange som mener at rollesosiologi er avleggs, samtidig som de har lite kjennskap til hva denne typen sosiologi – og særlig den konfliktorienterte retningen – faktisk handler om. I denne retningen er det mulig å beskrive både undertrykking og konflikter. Harriet Holter brukte den til å avdekke kontraster og tendenser, ikke til å tildekke eller lage et falskt ”harmoniserende” virkelighetsbilde.Det var den konfliktorienterte rollesosiologien som dominerte hennes doktorgradsavhandling,
Sex roles and social structure (Kjønnsroller og sosial struktur), 1970. Her skjelnet hun blant annet mellom sosial lagdeling og sosial differensiering knyttet til kjønn – det vil si at forskjeller mellom kjønnene ikke nødvendigvis trengte å bety at det ene kjønn var under- eller overordnet det andre.
Dette er et viktig og senere ofte oversett skille. På 1970-tallet utviklet hun, sammen med den begynnende kvinneforskningen, en mer aktørorientert tilnærming, for eksempel i artikkelen Om kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og hersketeknikker (1976) og boken Familien i klassesamfunnet (1978). Tidlig på 1980-tallet bidro hun til teoriutvikling på det nye forskningsfeltet bl.a. gjennom antologien Patriarchy in a welfare society (Patriarkat i et velferdssamfunn), 1984.
