Kronikk av Torild Skard leder i Norsk Kvinnesaksforening i Klassekampen 19. februar 2009.
”Hvem gir mediene våre rett til å slå med knyttnever hele døgnet gjennom?” spurte medieveteranen Reidun Kvaale. Og fortsatte: ”Hvem bestemmer at vi skal være dagevis opptatt av småkrangelen mellom to toppolitikere og meningsmålinger som flytter partitilhørigheten noen fattige desimaler hver gang? Hvorfor må idrettsstjernen ustanselig fortelle hva han ”følte” da han skåret mål, mens ingen spør politikeren eller vitenskapsmannen hva HAN føler ved å være medansvarlig for verdens undergang?” Det var et kvinneopprør mot mannsdominansen i media og mediebildet. Kvinnelige journalister krevde flere kvinner og et annet bilde. I 1972 ble emnet for første gang tatt opp i FNs kvinnekommisjon. Året etter satte kvinner i NRK i gang med å telle hvem som snakket i radio og fjernsyn. I radio var 21,5 prosent kvinner, i fjernsyn 25,3 prosent. Tallene vakte ramaskrik. Noe måtte gjøres!
Det ble internasjonalt kvinnetiår, lov om likestilling og økende kvinneandel i yrkeslivet. Ti år etter telte journalistene igjen. Økningen av kvinner var 3,4 prosent i radio og 1,7 prosent i fjernsyn. Utrolig dårlig. Likestillingsrådet grep fatt. Det ble konferanser og rapporter. NRK Forskningen fulgte opp og så ikke bare på antall kvinner og menn, men hvor lenge de opptrådte og hva de snakket om. Dette holdt de på med til midt på 1990-tallet. Så var det slutt. Var alt nå i orden? Kom kvinner til orde på linje med menn? Ble mediet preget av likestilte kjønnsroller og samme fokus på kvinnesaker som spørsmål menn var opptatt av?
NRKs Dagsrevy er eksemplarisk – en mann og en kvinne presenterer nyhetene. Ute fra felt melder kvinnelige reportere om krig og katastrofer og Grosvold boltrer seg hver fredagskveld. Både Nytt på Nytt og Bit for Bit har kvinner med, men det er flest menn. Og mannsfotballens dominerende plass stilles det ikke spørsmål ved samtidig som ønsker om et barne-Puls blir avvist.
I mai 2007 skrev Kvinnesaksforeningen sammen med IAWRT Norge (foreningen av kvinner i radio og TV) til NRK-sjefen og ba om en ny undersøkelse av kjønnsfordelingen i programmene. Hvordan sto det egentlig til? Bjerkaas svarte at kjønnsfordelingen trolig var skeiv fortsatt, men avviste en undersøkelse, fordi det var for mye å gjøre. Kom vi igjen om et år, ville han vurdere saka. Det ble skrevet på nytt i desember 2007 og juni 2008 – uten resultat. Ikke har vi fått svar, ikke har vi fått møte NRKs sjef og ikke har vi fått undersøkelse. Så arrogant kan en mannlig leder av en offentlig institusjon oppføre seg overfor kvinners organisasjoner. Snakket noen om likestilling?
TV2 og TV Norge er sikkert verre enn NRK. Med mer sexy kvinnebilder og aggressive mannsfigurer. Men NRK har et spesielt ansvar på grunn av sin posisjon. Det er ikke bare spørsmål om hvordan mediebildene ser ut, men hvilken virkning de har over tid, ikke minst på barn og unge. Her er mye vi ikke vet. Hvordan lærer mennesker å håndtere virkeligheten når media gir så skeive og fortegnete framstillinger? Hvordan formes forestillingene om menns og kvinners roller av serier av hardbarkete menn som skyter og slår til hverandre, og syltynne nesten nakne kvinner med rumpa i været? Hvordan skal usikre unge finne fram til andre verdier og unngå et forstyrret kroppsbilde og destruktiv oppførsel? For bare å nevne noe.
I ”Mål og retningslinjer for likestilling i NRK” heter det at det skal gjennomføres regelmessige kvalitative og kvantitative undersøkelser som kartlegger kvinnenes stilling i programmene. En undersøkelse er ingen revolusjon. Den koster heller ikke all verden, selv om opplegget bør utvides til å kartlegge kvinner og menn med ulik etnisk bakgrunn. Det er på tide kringkastingssjefen tar sin rolle alvorlig.
