Innlegg av Karin B. Theodorsen, LO, i forbindelse med 8. mars 2010
Gratulerer med dagen, søstre! Det er i år 100 år siden Kvinnedagen ble markert for første gang. Vi har vunnet mange slag, men ikke mange nok. Mange står igjen! Ett av de viktigste er kampen for likelønn. ILOs konvensjon om likelønn, konvensjon nr. 100, ble vedtatt allerede i 1951. Konvensjonens klare mål er at det skal være lik lønn for kvinnelige og mannlige arbeidstakere for arbeid av lik verdi. Norge ratifiserte den 1959. I dag er det den konvensjonen i ILO som har fått nest flest ratifikasjoner av alle ILOs 188 konvensjoner. På mine mange møte i ILO-sammenheng møter jeg kvinner fra hele verden, mange av dem faglige tillitsvalgte i mannstunge organisasjoner. Deres hverdag er langt fra vår. Barnehager, trygderettigheter, betalte fødselspermisjoner er ofte lysår unna. Lik lønn er ofte nesten ikke et diskusjonstema. Deres kamp dreier seg om i det hele tatt å få ei lønn, og får de den, er den i alle fall ikke til å leve av. Men de forundrer seg stort når de hører at rike land, som de skandinaviske, fortsatt har så store forskjeller mellom menn og kvinner når det gjelder lønn. Og at så lite skjer på denne fronten.
Og det vi er enig om, er at så lenge forskjellene er så store som de fortsatt er, ja da er det ikke mye håp om at det skal bli bedre for kvinner i sør. Derfor må vi stå på i kampen for og i arbeidet for likelønn og bedre lønn i typiske lavlønnsyrker, som jo er kvinneyrker i hovedsak. Det må vi gjøre – også i solidaritet med våre søstre i sør – får vi det bedre her hjemme, er det håp også for dem. Kvinner i Norge i 2010 tjener bare gjennomsnittlig 85% av det menn gjør. I næringer hvor organisasjonsgraden er lav, f.eks finansnæringen, utgjør heltidsansatte kvinners lønn bare 73 – 75% av menns lønn, og faktisk er det slik at andelen har sunket noe de seinere åra.!Turid Lilleheie, forbundsleder i NTL, melder at i staten tjener menn i snitt 26.000 kroner mer pr. år enn kvinner. Men akkurat i år kan vi se noen lyspunkt. Det ser ut til at kampen for likelønn er kommet mer på dagsorden enn den har vært på mange, mange år. Nå ser det faktisk endelig ut til at også de store lønnstakerorganisasjonene, som LO, YS og UNIO skjønner og innser at den urettferdige lønnsutviklingen mellom kvinner og menn ikke kan fortsette. De har selvfølgelig snakket om likelønn i alle år, særlig foran lønnsoppgjørene – men det har i hovedsak blitt med praten. Når resultatene har foreligget – og ikke minst når de lokale forhandlingene har vært fullført, har kvinnelønna år etter år ligget 15 under gjennomsnittlig lønn for menn. I LO, der jeg har mitt daglige arbeid, uttalte Roar Flåthen på det Representantskapet som ble holdt 23.februar, og som meislet ut LOs hovedlinjer foran tariffoppgjøret: ”Tariffoppgjøret er det kraftigste verktøyet vi har. Prioriterer vi ikke likelønn i det tariffpolitiske arbeidet, er vi ikke troverdig som fagbevegelse” – sitat slutt Han roste også regjeringen for å ville medvirke til økt kvinnelønn, slik det kommer til uttrykk i Soria Moria 11, der det slås fast: • Regjeringen vil be partene avklare om det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft i offentlig sektor, og utarbeide forslag til grupper som skal omfattes. Der jeg kommer fra, oppfattes dette helt klart som et løfte om friske penger, dvs økte lønnsrammer, for å bidra til mer likelønn, særlig for kvinner i offentlig sektor Også de store mannsdominerte forbundene i privat sektor innser at fokus må være på både likelønn og lavlønn. Dette skal vi blant annet takke Likelønnskommisjonen for, og det grundige arbeidet den gjorde med å fokusere på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vi har i Norge, hvordan kvinnene er i flertall i typiske lavlønnsyrker, hvordan kvinnedominerte yrker gir altfor lav lønnsuttelling for lang utdanning, og hvilke gjennomgripende tiltak som må settes inn for å rette opp årtiers urettferdigheter De påpekte særlig at ulikheten mellom kvinners og menns lønn ikke kan endres gjennom den vanlige gangen i lønnsoppgjørene – det må ekstraordinære penger i potten. De begynte å snakke om penger – 3 milliarder til kvinner i offentlig sektor. Da kom de store organisasjonene på banen – De vil fortsatt ha makten over lønnsforhandlingene/lønnsfastsettingen – og nå heter det økte ”lønnsrammer” . Det er ok – bare det fører til at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn gradvis blir mindre. Men dette blir ikke lett. Det er mange faktorer som fører til ulik lønnsutvikling sett i sammenheng med kjønn. Kvinnedominerte yrker er fortsatt typiske lavlønnsyrker. Skal vi få en mer rettferdig og lik lønn for kvinner og menn, betyr det både en kamp for å få til en mer lik og rettferdig lønn mellom sammenlignbare yrker, og en kamp for å heve lønna i lavlønnsyrkene. Kvinner har rett til ei anstendig lønn å leve av. Det gir selvstendighet og mulighet til å styre egne liv, til å ha råd å kunne skille seg, og ikke minst være sikret en pensjon å leve av. Men eii lønn å leve av, det får de ikke, så lenge så altfor mange kvinner bare jobber deltid, og fungerer som en arbeidskraftsreserve.
Da LO behandlet kravene til lønnsoppgjøret i år, og likelønna sto på dagsorden i Folkets Hus, var dette et av de viktigste punktene: Mulighet til å jobbe deltid, men rett til å ha heltidsstilling • I dag jobber 43% av alle kvinner deltid, mens tallene for menn er 13%. Fortsatt jobber 62ooo kvinner ufrivillig deltid – dvs de ønsker heltidsstillinger, men tilbys lave stillingsbrøker. Dett er særlig tilfelle i pleie og omsorgssektoren. 72% av alle hjelpepleierne jobber deltid, og 45 % av alle småbarnsmødre, dvs nesten halvparten, jobber deltid. Selvfølgelig skal de kunne jobbe deltid, dersom de ønsker det. Men retten til heltidsstilling i arbeidslivet skal være sikret. Den må lovfestes. Det er med og gir en sterkere tilknytning til arbeidslivet og er en bedre utgangsposisjon for krav om likelønn • En annen urettferdighet er forskjellen på menn og kvinner når det gjelder arbeidstid i stillinger som krever skift og turnus. Det er i all hovedsak kvinner som har turnusarbeid. Bare tenk på de tusener av sykepleiere og hjelpepleiere som tar ansvaret for forsvarlig drift av hele vårt helsevesen. De går uregelmessige vakter, har lavere lønn, og lengre arbeidstid, og ofte vel så tungt arbeid som det en enn en mann har, som går helkontinuerlig skift, som får bedre betalt og har kortere arbeidstid? Hvor er rettferdigheten? LO har spilt inn kravet til Regjeringen om likestilling mellom skift og turnus, men fortsatt er denne innlysende urettferdigheten ikke rettet opp. • Arbeidet mot, og fokuset på sosial dumping har i hovedsak dreid seg om at utenlandske mannlige arbeidere må sikres rettferdige lønns- og arbeidsforhold når de tar jobb i Norge. Men goder søstre. Her der det mye ugjort på kvinnesiden. Tusenvis av kvinner kommer til Norge og utsettes for useriøse arbeidsgivere, med lønnsdumping og brudd på de mest elementære rettighetene som skal gjelde i et velordnet arbeidsliv. Jeg tenker her særlig på de lugubre forholden som hersker innen hotell-og restaurantbransjen og reinholdsbransjen. Støtet må rettes inn mot disse bransjene, og sikre at kvinnene som i utgangspunktet har en svakere posisjon enn deres mannlige arbeidskollegaer, får den lønn og den rettferdighet de har krav på.
I tillegg til dette, må selvfølgelig fokuset og oppmerksomheten hele tiden rettes mot andre tiltak som kan utligne den sterke kjønnsdelingen vi har i Norge når det gjelder utdanning og yrkesliv. Jeg føler meg imidlertid helt sikker på at LØNN – kampen for likelønn og heving av lønna i typiske kvinnedominerte yrker, er det tiltaket som må prioriteres sterkest. Lik lønn, økt lønn i typisk kvinnedominerte yrker øker yrkesrespekten og verdsettingen av det arbeidet de mange tusenvis av kvinner utfører. Det handler om rettferdighet. Vi har opplevd mange nedturer i kampen for likelønn. Men vi kan ikke gi opp. I år ser vi altså noen lyspunkt, vi ikke har sett tidligere. Vi går et spennende lønnsoppgjør i møte der mannstunge forbund har varslet at de tar våre krav på alvor. Vi har forhåpninger. Nå bretter vi opp ermene igjen – og fortsetter vår kamp for likelønn SAKEN og våre søstre både i nord og sør – fortjener det! Fortsatt god 8.mars.
