Ikke hør på Arbeiderpartiets stortingsgruppe når det gjelder lønnsoppgjøret, skriver leder av Norsk Kvinnesaksforening Toril Skard i Dagbladet 21. april.
– Hør på Ap-fraksjonen i Stortinget, skriver Marie Simonsen til statsministeren i Dagbladet 16. april. Fraksjonen vil likedele foreldrepermisjonen for å få likelønn. Mitt råd er tvert i mot: ikke hør på Ap-fraksjonen. De kommer med et ubetenkt og uheldig forslag. Fraksjonen hevder at lønnsoppgjøret er en avsporing for å få likelønn, fordi virkemidlene ligger i familiepolitikken. Dette er en fallitterklæring i forhold til arbeidslivet. Likelønn er et enkelt rettferdskrav som arbeidslivet må kunne imøtekomme. Når dette går tregt, kan ikke arbeidslivet fritas for ansvar, og problemene skyves over på familien. Dette forbedrer ikke arbeidslivet. Det er høyst usikkert om det fører til likelønn, og det kan være uheldig for familien. En hovedoppgave for familien er knyttet til reproduksjonen: fødselen og omsorgen for en ny generasjon. Denne oppgaven stiller spesielle krav, som en god familiepolitikk må ta hensyn til. Den kan ikke bare bli en salderingspost for mislykte reformer i arbeidslivet. Foreldrepermisjonen deles i dag mellom far og mor.
Fedrekvoten har vært et viktig og positivt tiltak for å øke fars engasjement. Ap-fraksjonen vil nå dele permisjonen likt mellom mor og far. Dette er ikke ”radikalt”. Det er bakstreversk. Det betyr å frata mor og barn velferdsgoder som har vært kjempet fram gjennom mange år, og som har stor betydning. Om 6-7 måneders permisjon for mor er greitt for noen, vil det for mange være for lite til å ivareta helsa samt en tilfredsstillende amming og kontakt mellom mor og barn. Det er betegnende for argumentasjonen nå at hovedpersonen i familien, nemlig barnet, ikke nevnes med et ord. Regjeringen angripes fordi ”ikke en dag skal tas fra mor”. Dette er ikke bare en nedvurdering av mor, men en neglisjering av barnet. Hva med barnets trivsel, ernærings- og kontaktbehov?
Hovedsaka ved foreldrepermisjon er at yrkesarbeidende foreldre skal kunne imøtekomme barnets behov på god måte Det er engang slik at mor og far ikke har samme rolle i reproduksjonen. Far føder ikke barn og han ammer heller ikke. Det betyr ikke at han er en mindreverdig omsorgsperson, og det har vært og er stadig ønskelig med en likere omsorgsfordeling. Men det betyr ikke at mors og fars roller er eller skal være identiske. Særlig den første tida har barnet behov for nær morskontakt og far blir en støttespiller. Etter hvert kan og bør han komme sterkere inn i forhold til barnet.
Formell likebehandling fører ikke nødvendigvis til rettferdighet. Lik behandling av reelt forskjellige personer kan tvert om bli svært urettferdig. En foreldrepermisjon må tilpasses mors, fars og barnets behov og i praksis må mor ha mer permisjon enn far så lenge den samlete permisjonen ikke er lenger enn i dag. Å snakke om foreldrepermisjon ut fra likelønn er å begynne i feil ende. Og det blir helt ubegripelig når Ap-fraksjonen hevder at foreldre får mer valgfrihet med likedelt permisjon, fordi de blir mer likestilt i arbeidslivet. Hva betyr dette? Hva slags valgfrihet dreier det seg om? Hvis mor nå skal ha 23 eller 28 ukers permisjon og far akkurat det samme, verken mer eller mindre, er det en dramatisk reduksjon av den valgfrihet folk har i dag, og av deres muligheter til å tilpasse sitt nærvær til barnets behov.
Mennesker og menneskeliv er forskjellige. Samtidig som staten bør øremerke noe av fødselspermisjonen for å sikre mors og fars rettigheter, må den også gi familien fleksibilitet og spillerom til å finne fram til de beste løsningene for alle i praksis. Mitt råd til Stoltenberg er: Stå fast på at arbeidslivet må gjennomføre likelønn, og gå selv i bresjen for de ansatte i offentlig sektor. Når det gjelder foreldrepermisjon, sørg for at den ivaretar både mors, fars og barns behov med både øremerking og fleksibilitet. Utfordringen i første omgang er å sikre at alle mødre og fedre i praksis kan benytte de formelle rettighetene vi nå har.
