/kvinnesak
post@kvinnesak.no

Meninger

En 5. kvinnekonferanse: Er ikke Regjeringen med?

Innlegg av Torild Skard, trykt i Ny Tid 08.11.2012

FN har spilt en viktig rolle i kampen for likestilling for kvinner.
Da lederne for 51 stater møttes i San Francisco i 1945 for å stifte FN, var bare en håndfull kvinner til stede. Det var menn som fylte opp verdens parlamenter og regjeringer. Men kvinnerettsorganisasjoner i Nord- og Sør-Amerika drev aktiv lobbyvirksomhet, og like rettigheter for kvinner og menn kom med i FN-pakten. FN fikk også en egen kvinnekommisjon, som ble en drivkraft for likestilling internasjonalt.
Det det gikk tretti år før likestilling kom høyt på den internasjonale dagsorden. FNs kvinneår i 1975 var et gjennombrudd. Den store internasjonale kvinnekonferansen i Mexico vedtok en verdensplan for å fremme utvikling, likestilling og fred. Tiåret 1976-85 ble FNs kvinnetiår, som ble fulgt opp med store konferanser i København i 1980, Nairobi i 1985 og Beijing i 1995. De vurderte utviklingen og vedtok nye, stadig mer omfattende handlingsplaner.
Kvinnekonferansene var svært viktige. Verdens regjeringer kom sammen og forpliktet seg til å bedre kvinners stilling. Og det ble samtidig holdt NGO-fora der kvinner fra ulike land kunne utvikle en slagkraftig internasjonal kvinnerettsbevegelse. På Beijing-konferansen deltok 6 000 delegater fra 189 land og mer enn 30 000 var med på NGO-forum. Konferansen vedtok en uhyre omfattende plattform for handling med sikte på «empowerment of women» – mer makt og myndighet til kvinner.
Men så organiserte ikke FN noen stor kvinnekonferanse igjen i 2005, og spørsmålet er om det blir en i 2015?
Det er behov for å få verdens regjeringer til å bekrefte og fornye sitt engasjement for likestilling, vise sterkere politisk vilje og stille mer ressurser til rådighet. Det er gjort framsteg, men det går uhyre langsomt, og det er fare for tilbakeslag. Den internasjonale kvinnerettsbevegelsen må styrkes, ikke minst fordi motkrefter i fundamentalistiske miljøer gjør seg stadig sterkere gjeldende.
Men det er disse miljøene, som spenner fra Vatikanet til fundamentalistiske muslimer, som også utgjør en fare ved en ny global kvinnekonferanse. Tidligere vedtatte mål og tiltak kan bli endret i negativ retning.
Den internasjonale kvinnerettsbevegelsen har drøftet problemet og mener det må organiseres et høynivåmøte i FNs generalforsamling i 2015, der regjeringene deltar i tillegg til kvinneorganisasjoner og andre som kjemper for likestilling. Regjeringene skal gjøre rede for framsteg, men også utfordringer for å nå målene. Så skal det gjøres opp status internasjonalt, men ikke forhandles om nye handlingsplaner. Vedtakene fra Beijing utgjør en mer enn tilstrekkelig plattform for handling, og nå står det om gjennomføring av anbefalingene.
I forkant av høynivåmøtet bør FN støtter regionale kvinnekonferanser som drøfter regionale prioriteringer med deltaking av regjeringer og kvinneorganisasjoner.
De nordiske land har vært i forkant for å styrke FNs innsats for kvinner. Og i september la Regjeringen fram en Stortingsmelding om Norge og FN. Her fastslår regjeringen at den vil fortsette å arbeide for å styrke FNs arbeid for kvinners rettigheter og likestilling, særlig når det gjelder fred og sikkerhet og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. Det er bra. Men spørsmålet om en 5. internasjonal kvinnekonferanse glimrer med sitt fravær. Følger ikke Regjeringen med – eller svikter Norge sin tradisjonelle pådriverrolle? Det ville være et svik mot kvinnene og en rødgrønn regjering uverdig.