Høringsuttalelse om NOU 2012: 15 Politikk for likestilling
Norsk Kvinnesaksforening (NKF) har med stor interesse tatt del av utredningen om politikk for likestilling – NOU 2012: 15. Utredningen inneholder mange viktige opplysninger om fremdeles eksisterende forskjeller i kvinner og menns kår i Norge. I arbeidet med å følge opp utredningen er det etter NKFs syn viktig at regjeringen i tillegg til NOU’en legger vekt på merknadene fra FNs kvinnediskrimineringskomite til Norges åttende periodiske rapport (CEDAW/C/NOR/CO/8). Etter NKFs syn er det vesentlig at regjeringens politikk tar sikte på å iverksette FNs kvinnekonvensjon og imøtekomme FN-komiteens kritiske bemerkninger til gjennomføringen av konvensjonens forpliktelser i Norge.
NKF vil særlig trekke frem tre områder som er viktige etter NKFs syn, men som utvalget ikke har omtalt eller ikke vektlagt tilstrekkelig. Dette gjelder:
1. Økonomisk rettferdighet for kvinner over livsløpet, herunder FN-komiteens anbefalinger om tiltak for å sikre lik lønn for kvinner, hindre diskriminering i forbindelse med svangerskap og fødsel, revurdere pensjonsreformen, øke minoritetskvinners tilgang til arbeidsmarkedet samt tiltak mot økonomisk diskriminering av kvinner ved samlivsbrudd, se merknadenes punkt 30 og 37. Økonomi skulle ha hatt en sentral plass blant utvalgets anbefalinger. NKF er ikke enig med utvalget i at en likelønnspott vil gripe inn i den frie forhandlingsretten, og vi krever at dette snarest blir gjennomført for å forhindre fortsatt kvinnediskriminering.
2. NKF mener videre at det er påkrevd at det gjennomføres tiltak for å sikre alle kvinner i Norge et helsetilbud som er innrettet slik at det løser deres helsemessige problemer, jf. FN-komiteens anbefalinger punkt 32-34.
3. Endelig mener NKF at det snarest må gjennomføres tiltak som bedre sikrer voldsutsatte kvinner et godt krisesentertilbud i hele landet, jf. uttalelsen fra NKF som er gjengitt i utredningen på side 290 spalte 1 og andre merknader samme sted i utredningen.
I likhet med FNs kvinnediskrimineringskomite mener NKF at Grunnloven må endres slik at prinsippet om like rettigheter og plikter for kvinner og menn blir slått fast som et grunnleggende prinsipp. Etter vårt syn er ikke en bestemmelse om likhet for alle tilstrekkelig. Det må fremgå uttrykkelig av Grunnloven at diskriminering av kvinner ikke er tillatt, og bestemmelsen bør samtidig fastslå plikt for offentlige myndigheter til å treffe nødvendige tiltak for å sikre dette, jf. Kvinnekonvensjonens artikkel 2.
Generelle merknader til utredningen
Utvalgets prinsipielle grunnlag:
Utvalget mener at likestillingspolitikken bør ta utgangspunkt i prinsippet om samfunnsdeltakelse på like vilkår. Retten til lik samfunnsdeltakelse omfatter i prinsippet alle mennesker, uavhengig av bl.a. kjønn, etnisitet og religion. Utvalget fremhever imidlertid fire betingelser som må være oppfylt for at alle skal ha en reell mulighet til slik deltakelse: For det første individuell frihet eller autonomi; for det annet at materielle ressurser er slik at alle sikres uavhengighet og adekvate uttrykksmuligheter; for det tredje kulturell anerkjennelse – mønstre for kulturell verdsetting må uttrykke lik respekt for alle deltakere; for det fjerde at politisk medbestemmelse inkluderer alle.
NKF gir sin tilslutning til dette.
- Anvendelsesområdet til flere av utvalgets anbefalinger.
Diskriminering skjer på ulike grunnlag i samfunnet. En rekke lovbestemmelser som tar sikte på å forhindre ulike former for diskriminering, håndheves i dag av likestillings- og diskrimineringsombudet og nemndene. En konsekvens av dette er at diskriminering ut fra kjønn i mange sammenhenger blir sett på som én av mange likestilte diskrimineringsgrunnlag. Men Norges forpliktelser etter FNs kvinnekonvensjon tilsier at kvinnediskriminering blir behandlet spesielt. NKF forventer at alle tiltakene som regjeringen går inn for å følge opp anbefalingene i NOU’en tar sikte på og er innrettet slik at de har til formål å fjerne diskriminering av kvinner.
Utvalget legger opp til en flerdimensjonal likestillingspolitikk. Vi er enige i at det er viktig i forbindelse med bekjempelsen av kvinnediskriminering å skille mellom ulike grupper av kvinner, særlig der kvinnediskriminering overlapper med eller forsterkes av diskriminering på andre grunnlag, se bl.a. FN-komiteens anbefalinger punkt 35-36.
Bruken av begrepet ”likestilling” er for øvrig etter hvert blitt forvirrende, fordi begrepet nyttes både om diskriminering generelt og diskriminering av kvinner, om prosesser og resultater og om likhet og likeverd.
- Forslaget om et eget likestillingsdirektorat
NKF er i tvil om det er grunnlag for et eget likestillingsdirektorat, jf. vår uttalelse til NOU 2011: 18 Struktur for likestilling. Flere av tiltakene som utvalget foreslår i NOU 2012: 15 skal håndheves/driftes av det foreslåtte likestillingsdirektoratet. Etter vårt syn vil disse tiltakene uten store vansker kunne håndheves/driftes av allerede eksisterende eller andre strukturer (jf. NKFs uttalelse til NOU 2011:18).
Merknader til utvalgets anbefalinger
I NOU’en har utvalget identifisert fire innsatsområder: folkestyre, valgfrihet, fordeling og sårbarhet og fremmet forslag om egnede tiltak og virkemidler innenfor disse områdene. Som det vil fremgå av våre merknader til de ulike forslagene kan NKF gi sin tilslutning til langt de fleste. Vi har valgt å følge utvalgets struktur i våre merknader nedenfor.
Folkestyre (punkt 16.2)
Det er i år 100 år siden kvinner fikk alminnelig stemmerett i Norge. Som utvalget fremhever i sin utredning er det fremdeles gjennomgående og vedvarende mønstre av skjev representasjon innen blant annet folkevalgte forsamlinger i Norge. For så vidt gjelder folkevalgte forsamlinger mener utvalget å ha konstatert at kvinnerepresentasjon generelt har stagnert. NKF krever at det nå gjennomføres tiltak som kan føre til bedret representasjon av kvinner i folkevalgte organer.
Likestilte valglister
I utredningen anbefales tiltak for å utjevne den nevnte skjevheten i sammensetningen av folkevalgte forsamlinger. Utvalget omtaler to mulige tiltak benevnt som henholdsvis modell allmenn lov og modell lokal beslutning. Begge forslagene har som formål å øke representativiteten i folkevalgte organer.
NKF mener – i motsetning til utredningens flertall – at det er påkrevd å endre valgloven og innføre obligatorisk kvinnekvotering, dersom målsettingen om kjønnsbalanse i offentlige valgte organer skal oppnås innen rimelig tid. Et krav om at hvert kjønn skal være representert med minst 40 prosent på valglistene, er imidlertid utilstrekkelig, fordi kvinnene fortrinnsvis kan bli nominert på ikke valgbare plasser. Lovbestemmelsen må også romme et plasseringskrav. Det beste er da å kreve at det skal være annenhver kvinne og mann på valglistene. Videre må det drives opplysningskampanjer slik at velgerne forstår valgordningen og betydningen av representative folkevalgte organer. Etter NKFs syn vil det alternative forslaget ikke kunne føre til balansert representasjon innen rimelig tid.
Bredde i folkestyret
NKF er enig i forslaget om et landsdekkende program for bredde i folkestyret. Men forslaget, slik utvalget har skissert det, tar sikte på å fange opp mye mer enn diskriminering ut fra kjønn. Etter vårt syn er det nødvendig å sørge for et program som særlig tar sikte på å styrke deltakelsen av kvinner generelt og fra ulike grupper i folkevalgte organer. Dersom utvalgets anbefalte program blir fremmet av regjeringen, vil vi kreve at en nærmere angitt del av bevilgningen til programmet reserveres arbeidet med å sikre økt kvinnedeltakelse i alle former for offentlige og andre organer.
Valgfrihet (punkt 16.3)
Utvalget har på dette innsatsområdet samlet en lang rekke ulike forslag som har som felles formål å endre kvinner og menns deltakelse i arbeidsmarkedet. Et grunnleggende premiss for utvalgets mange forslag er at arbeidsmarkedet er sterkt og vedvarende kjønnsdelt, og at dette også gjelder innen utdanningen, hvor kjønnsfordelingen er særlig skjev innen yrkesfag.
NKF understreker innledningsvis at kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet i Norge er svært høy. Mye omsorgsarbeid som i andre land skjer i familien, utføres i Norge som lønnet arbeid. Etter vårt syn er et av de vesentligste tiltakene for å øke likestillingen mellom kvinner og menn på arbeidsmarkedet at det gjennomføres tiltak for å sikre kvinner bedre lønnsvilkår. I den forbindelse vil en likelønnspott være det vesentligste tiltaket, gjerne i kombinasjon med en lovfesting av rett til heltidsarbeid for alle de som ønsker det. Etter vårt syn vil en slik rett kunne bidra til større lønnslikhet.
Program for frie utdanningsvalg
Under denne overskriften har utvalget samlet forslag om tiltak med sikte på å fremme likestilling mellom kjønnene. Selv om mange av forslagene er gode, mener NKF at det viktigste tiltaket vil være å sikre at kvinner får en lønnsutvikling på linje med menn etter at kvinnelønningene er blitt løftet gjennom en likelønnspott.
En rekke av forslagene til utvalget tar sikte på å øke tilgangen av kvinner til utradisjonelle yrker. NKF mener at det er viktig at kvinner som velger utradisjonelt, sikres mot diskriminering på grunn av kjønn under sin utdanning og i arbeidslivet. Like viktig er det å sikre gode arbeidsvilkår og anstendig lønn i de tradisjonelle yrkene kvinner velger.
Pedagogikk for likestilling
NKF er enig med utvalget i at det er ønskelig å styrke skolens rådgivning på alle nivåer i utdanningsløpet med en systematisk kompetanseoppbygging hos lærere og rådgivere på de mannsdominerte yrkesfagene i videregående skole, slik at de kan støtte jenter som går på disse fagene og bevisstgjøre lærerne på hva som skjer i klasserommet når det er et lite antall jenter i klassen. Slike støttetiltak kan bidra til å redusere frafallet underveis og derved øke tallet på gjennomførte utdanninger.
Det viktigste er bedret oppfølging og veiledning underveis, og forslaget om en mentorordning i videregående opplæring må derfor etter vårt syn prioriteres meget høyt innenfor sterkt kjønnsdelte fag.
NKF er enig i at barnehagenes kompetanse til å motvirke kjønnsstereotypier og fremme lek og utvikling uavhengig av og på tvers av kjønn må styrkes. Utvalget foreslår et likestillingsteam rettet mot barnehagesektoren. Det viktigste virkemidlet er etter vårt syn økt kvalitet i barnehagen, med flere utdannede førskolelærere og flere ansatte. Videre må kunnskap om kjønn og likestilling styrkes i utdannelsen av førskolelærere. Et eventuelt likestillingsteam bør bare være et supplement.
Det må avsettes tilstrekkelige ressurser til de foreslåtte tiltakene.
Ressursmiljø for å fremme likestilling i lærerutdanning og læremidler
Dette forslaget vil kunne føre til at vi kan få et verdifullt kompetansemiljø. Skal det imidlertid ha nødvendig gjennomslagskraft, bør ansvaret for et slikt ressursmiljø legges til Kunnskapsdepartementet. Etter NKFs syn er det imidlertid ikke foreslått tilstrekkelig med midler til tiltaket til at det skal ha nødvendig gjennomslagskraft.
Likestillingsstipend
NKF anbefaler at dette tiltaket i første omgang prøves ut i relasjon til noen av de mest kjønnsdelte studieretningene i videregående opplæring, og at det foretas en evaluering av oppnådde resultat før man eventuelt går videre med tiltaket.
Kjønnspoeng i høyere utdanning
En ordning med kjønnspoeng har som utvalget redegjør for vært utprøvd for noen studieretninger. Ettersom betydningen av tiltaket for rekrutteringen til den enkelte studieretningen fremstår som usikker, anbefaler NKF at det gjennomføres en systematisk evaluering av eksisterende ordninger før ordningen utvides til andre studieretninger.
Trepartsavtale for likestilling i arbeidslivet
Forslaget ble fremmet i NOU 2011: 85 Struktur for likestilling og NKF ga da sin støtte til innføringen av ordningen. Vi mener fremdeles at en slik trepartsavtale bør innføres og forutsetter at arbeidslivets parter er enige i det.
NKF er imidlertid uenig i utvalgets forslag om at redegjørelsesplikten etter likestillingsloven § 1a tredje og fjerde ledd skal bortfalle for virksomheter som inngår en likestillingsavtale. Slike årlige redegjørelser i virksomhetenes årsberetninger vil fremdeles ha en viktig funksjon for så vidt gjelder opplysninger om den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomhetene.
Fordeling (punkt 16.4)
Utvalget har her en rekke forslag som har som felles mål å bidra til en likere fordeling av omsorgsarbeidet i ulike livsfaser. En rekke av forslagene har til formål å likestille mor og far som omsorgspersoner, men også å rette opp skjevheter i ytelser etter folketrygdloven til de med og uten rett til foreldrepenger.
Rettferdig foreldrepengeordning
Foreldrepenger: Selvstendig rett for fedre
NKF støtter utvalgets forslag om at fedre blir gitt selvstendig rett til uttak av foreldrepenger, og at omfanget av foreldrepenger baseres på egen stillingsandel. NKF er også enig i at dagens aktivitetskrav til mor når far tar ut foreldrepenger ut over fedrekvoten, bortfaller. Alle disse tre tiltakene vil etter vårt syn bidra til å sikre likestilling mellom kjønnene samtidig som det gjør regelverket enklere.
En tredelt foreldrepengeordning
Utvalget foreslår å dele foreldrepengeperioden etter fødsel i tre like store deler slik at det med 100 prosent dekning blir en mødrekvote på 15 uker, en fedrekvote på 15 uker og en fellesdel på 15 uker som foreldrene fritt kan dele mellom seg.
I samband med statsbudsjettet for 2013 ble det vedtatt en endring av den eksisterende ordningen slik at både mødre- og fedrekvoten fra 1. juli 2013 blir på 14 uker hver etter fødselen og fellesdelen på 18 uker. Den totale stønadsperioden etter fødsel ble forlenget til 46 uker med 100 prosent dekning, og i tillegg videreføres 3 uker til mor før fødsel, slik at den samlete stønadsperioden blir på 49 uker.
NKF understreker at kvinner etter en fødsel trenger en viss periode til restitusjon og at den perioden, minst seks uker, må reserveres mor. For øvrig er NKF enig i en tredelt foreldrepengeordning med en kvote for mor, en kvote for far samt en fellesdel, som beregnes av tiden i tillegg til den medisinsk begrunnete permisjonen for mor. Med ordningen fra 1. juli med foreldrekvoter på 14 uker hver, vil da i alt 20 uker (14 + 6) reserveres mor etter fødselen. Dette kan sikre både mors og fars rettigheter samt barnets trivsel og samtidig innebære en viss fleksibilitet. Utvalgets forslag er uakseptabelt, fordi det begrenser permisjonen til mor og barn mer enn tidligere og forhindrer at gjeldende faglige anbefalinger følges, nemlig at mor bør ha permisjon slik at hun kan fullamme i 6 måneder og deretter amme delvis til barnet er minst 8 måneder, helst 1 år. Ordningen som ble vedtatt i statsbudsjettet er bedre, men det er heller ikke her tatt hensyn til mors behov for restitusjon etter fødselen. Etter NKFs syn bør den samlete stønadsperioden være vesentlig lenger enn tilfellet er nå.
De store forandringene i fedrekvoten på kort tid bør bli gjenstand for systematisk evaluering og forskning.
Øke taket for utbetaling av foreldrepenger?
Utvalget foreslår at man avventer en nærmere utredning før gjennomføring av Likelønnskommisjonens forslag om å heve taket på 6 G. NKF slutter seg her til utvalgets syn.
Foreldrepenger uavhengig av yrkesaktivitet
NKF støtter forslaget til utvalgets flertall om å innføre en minsteytelse for foreldrepenger på inntil 2 G for gjeldende stønadsperiode for foreldrepenger. Forslaget vil innebære en minsteytelse for foreldrepenger til foreldre som ikke har opparbeidet seg rett til foreldrepenger gjennom yrkesaktivitet, eller som har hatt en svært lav inntekt. NKF er enig med utvalget at rett til utbetaling forutsetter medlemskap i folketrygden.
Vilkår for overgangsstønad
Utvalget foreslår at selv om rett til overgangsstønad etter folketrygdlovens § 15-8 vedrørende kravet til yrkesrettet aktivitet ikke er oppfylt, skal det likevel gis slik stønad til enslig mor eller far som har behov for det og som ikke har fått et tilfredsstillende kvalifiseringstilbud.
NKF er enig i at vilkårene for overgangsstønad bør endres, men etter vårt syn bør man i stedet gjeninnføre ordningen som gjaldt før 2012, nemlig at aktivitetskravet til enslig forsørger først skal gjelde fra det yngste barnet fyller 3 år.
Omsorgspenger ved nære pårørendes sykdom
Utvalgets forslag om rett til omsorgspenger i 10 dager årlig ved omsorg for nære pårørende, støttes av NKF og bør gjennomføres snarest. Samfunnet er helt avhengig av den familiebaserte omsorgen i livets ulike faser. Slik omsorg har til nå i stort omfang vært ulønnet og blitt ytt av kvinner. NKF håper at en lovendring her vil bidra til at menn i større omfang påtar seg omsorgsoppgaver for nære pårørende.
Sårbarhet (punkt 16.5)
Utvalget har på dette innsatsområdet fremmet forslag om en del forskjellige tiltak for å styrke det forebyggende arbeidet mot seksuelle krenkelser, oppfølgingstilbudet overfor voldsofre, botilbud til ofre for menneskehandel samt diskrimineringsvern og rettighetsinformasjon til utsatte grupper.
Program for forebygging av seksuell trakassering
NKF støtter utvalgets forslag om et eget program for å forebygge og bekjempe seksuell trakassering i skolen, men vi forutsetter at et tilsvarende program innføres for å forebygge og bekjempe seksuell trakassering på arbeidsplassene. Etter vår mening er seksuell trakassering på arbeidsplassene et så stort problem at det fortjener særskilt oppmerksomhet. Vi ser ikke bort fra at et slikt program kan være en del av trepartsavtalen for likestilling i arbeidslivet, men etter vårt syn er det behov for et program som kan fange opp virksomheter som blir del av denne avtalen.
Forankring av arbeidet mot seksuell trakassering i opplæringsloven
NKF kan støtte utvalgets forslag om en bestemmelse i opplæringsloven om plikt for skolen til motarbeide seksuell trakassering. Vi mener likevel at departementet i lovproposisjonen da må drøfte forholdet mellom den foreslåtte bestemmelsen og § 8a i likestillingsloven. Slik NKF ser det, vil likestillingsloven § 8a være den overordnete bestemmelsen og grunnlaget for at likestillingsombudet og -nemnda kan håndheve forbudet mot kjønnstrakassering.
Lovfesting av tilbud om overgrepsmottak
NKF ser det som svært viktig at det snarest blir vedtatt lovregler som pålegger kommunene å opprette overgrepsmottak. Der hvor flere kommuner velger å opprette slike mottak i interkommunalt samarbeid, må mottaket plasseres slik at det er tilgjengelig for størst mulig antall av kvinner i samarbeidsområdet.
NKF er videre enig i forslaget om at sentrale myndigheter må utarbeide felles standard- og normkrav for slik overgrepsmottak.
Etter NKFs syn er det nødvendig med tilskudd til kommunene for å sikre at det opprettes overgrepsmottak som er åpne når det er behov for dem, også om nettene. Etter vårt syn vil den årlige kostnaden til tiltaket imidlertid snarere utgjøre om lag 60 mill. kroner, slik Nasjonalt kompetansesenter for legevaktsmedisin, anslo i 2009, enn 20 mill. kroner som utvalget anslår kreves i årlig tilskudd.
Trygge botilbud for ofre for menneskehandel
NKF er enig i at slike tilbud er nødvendige. Vi vil imidlertid minne om at ofrene for menneskehandel ofte har svært sammensatte behov, og at de som skal yte dem bistand må ha spesiell kompetanse. Vi mener av den grunn at det må utredes nærmere hvilken offentlig instans som skal ha ansvaret for ofre for menneskehandel, og hvilket tilbud som skal gis. Etter det vi har skjønt, er det nå Politidirektoratet som har ansvaret for ofrene for menneskehandel og menneskene blir ofte plassert på krisesentrene. En slik plassering kan være akseptabel i en kritisk overgangsfase, men vi mener at ofre for menneskehandel i løpet av kort tid bør overføres til boliger som kan ivareta deres individuelle behov bedre enn det som er mulig på krisesentrene.
NKF tilføyer at etter vårt syn bør ikke barn tillates å oppholde seg mer enn i en kort overgangsfase på et krisesenter, og vi er, som vi tidligere har uttalt, uenige i at menn og kvinner tilbys krisesenter på samme sted. Dette er forhold som bør tas i betraktning i det videre arbeidet med utformingen av et landsdekkende botilbud til ofre for menneskehandel.
Fri rettshjelp i diskrimineringssaker for domstolene
NKF har i uttalelsen til NOU 2011: 18 gitt sin tilslutning til forslaget om å endre rettshjelpsloven slik at det ytes fri rettshjelp i saker for domstolene om diskriminering ut fra kjønn, og vi opprettholder vårt standpunkt.
I NOU 2012: 15 anbefales at fri sakførsel skal ytes uten krav om behovsprøving med hensyn til vedkommendes økonomiske situasjon såfremt likestillingsombudet anbefaler rettshjelp. Dette er i samsvar med det som i dag gjelder for sivilombudsmannen, jf. rettshjelploven § 16 første ledd nr. 3. NKF er enig i en slik endring av rettshjelpsloven.
Dessuten vil NKF foreslå at det i tillegg skal kunne ytes fri sakførsel etter behovsprøving til den som ellers vil reise søksmål på grunn av brudd på likestillingslovens bestemmelser, jf. rettshjelplovens § 16 annet ledd, jf. § 11 annet ledd, hvor henvisning til brudd på likestillingsloven bør innarbeides som for eksempel et nytt nr. 4 a.
Fri sakførsel etter rettshjelploven omfatter ikke ansvaret for motpartens sakskostnader i det tilfellet at den diskriminerte ikke vinner frem. Det er grunn til å anta at redselen for et slikt kostnadsansvar i mange tilfelle fører til at saker ikke blir reist. NKF mener derfor at det bør vurderes å åpne for at ombudet i saker av prinsipiell interesse dekker sakskostnader som vedkommende måtte bli pålagt å betale dersom saken tapes og vedkommende blir pålagt sakskostnadsansvar. Vi viser til at det svenske diskrimineringsombudet ikke bare fører saker for domstolene for den diskriminerte, men at staten ved tap også dekker sakskostnadene til motparten.
NKF er enig med utvalget i at i saker hvor likestillingsombudet anbefaler sakskostnadene dekket uten hensyn til vedkommendes økonomi, bør likestillingsombudet om ønskelig også kunne opptre som partshjelp etter tvisteloven § 15-7 for på den måten å bidra til at sakens prinsipielle sider blir tilfredsstillende belyst. Etter vårt syn gir tvisteloven § 15-7 første ledd nr. 2 allerede i dag en slik adgang. Vi vil imidlertid anta at dersom ombudet skal utnytte denne adgangen i særlig grad må det drøftes hvorledes dette skal kunne gjennomføres praktisk.
Tilskuddsordning for rettighetsinformasjon
Utvalget foreslår etablert en tilskuddsordning for å styrke arbeidet med rettighetsinformasjon i regi av frivillige organisasjoner og kompetansemiljøer.
NKF minner om at i uttalelsen til Norges åttende periodiske rapport har FNs kvinnediskrimineringskomite i punktene 11 og 12 trukket frem det generelle fraværet av kjennskap til FNs kvinnekonvensjon og dens tilleggsprotokoll i Norge, ikke bare blant folk flest, men også innen det offentlige. FN-komiteen har stilt krav om tiltak for å øke kunnskapen om konvensjonen.
NKF er enig i det FN-komiteen her har tatt opp. Selv om kvinnekonvensjonen er inkorporert som norsk lov i menneskerettsloven og har fortrinn fremfor annen norsk lov ved motstrid, er kjennskapen til og bruken av konvensjonens bestemmelser skremmende lav i Norge. Etter vårt syn må det nå tas nødvendige skritt for å sikre at konvensjonens forpliktelser blir kjent og etterlevd av alle offentlige instanser, og at særlig kvinner blir kjent med konvensjonens bestemmelser og de forpliktelser offentlige myndigheter har etter den.
Som departementet er kjent med, jf. NKFs brev av 1. november 2012 til statsråd Torkildsen, har norske kvinneorganisasjoner generelt dårlig økonomi og er avhengig av tilskudd til sin virksomhet fra offentlige organer. Disse er imidlertid ikke tilstrekkelig til å tillate ansatte mv. Arbeidet skjer således i form av ubetalt arbeid av organisasjonenes medlemmer. Dette er ikke en ønskelig situasjon, og vi mener at det er nødvendig at denne delen av det sivile samfunnet må settes bedre i stand til å spille en mer aktiv rolle i arbeidet for avskaffelse av diskriminering av kvinner.
Etter NKFs syn bør arbeidet med informasjon om kvinnekonvensjonen skje i regi av kvinneorganisasjonene, og vi vil anbefale at den av utvalget anbefalte tilskuddsordningen benyttes til å sette disse organisasjonene i stand til å spre kunnskap om konvensjonen på en profesjonell måte.
Kap. 17 Kunnskapsutvikling
NKF har i lang tid påpekt den manglende kunnskapsutviklingen vedrørende kvinnenes stilling i samfunnet og virkninger av likestillingspolitikken og kritisert myndighetene for ikke å avsette tilstrekkelige ressurser på dette området. Nylig er til og med innsatsen blitt innskrenket ved at kjønnsforskningsprogram er blitt nedlagt. NKF mener det er uhyre viktig å foreta en systematisk kunnskapsinnsamling og vurdering av oppfølgingen av FNs kvinnekonvensjon spesielt når det gjelder bekjempelse av diskriminering av kvinner og bruk av positive særtiltak for å styrke kvinners stilling. Erfaringene med en integrert tilnærming («mainstreaming») er at kvinneperspektivet i praksis forsvinner.
Avsluttende merknader
Utvalget har i NOU 2012: 15 lagt frem dels en viktig redegjørelse for status i arbeidet med likestilling mellom kvinner og menn, dels et generelt idegrunnlag for det fortsatte arbeidet for å sikre full likestilling mellom kvinner og menn og dels en rekke anbefalinger. NKF mener at utvalget fortjener stor takk for dette arbeidet og for NOU 2011: 18.
Som nevnt ble alminnelig stemmerett for kvinner innført i 1913. Sett i det perspektivet må NKF konstatere at selv om det i løpet av de siste 100 årene har skjedd mye for å forhindre diskriminering av kvinner, gjenstår det fremdeles mye arbeid. Vi vil derfor oppfordre regjeringen til rask gjennomføring av en rekke av utvalgets anbefalinger. Etter vårt syn er det ønskelig at særlig de anbefalingene som innebærer lovendringer, fremmes direkte i lovproposisjoner og ikke først gjøres til gjenstand for generelle omtaler i en stortingsmelding. Men også enkelte av forslagene som krever bevilgningsvedtak, vil etter vårt syn kunne gjennomføres raskest ved at de tas inn i budsjettproposisjoner. I denne forbindelse minner vi om at Norge må rapportere til FNs kvinnediskrimineringskomite innen medio mars 2014 om tiltak som er gjennomført for så vidt gjelder anbefalingene i punkt 24 – som gjelder tiltak mot vold mot kvinner – og punkt 30 – som gjelder en rekke ulike tiltak rettet mot arbeidslivet.
Oslo/Svelvik, 15. januar 2013
Torild Skard
leder
