Følgende uttalelse ble vedtatt av Norsk kvinnesaksforenings landsstyre den 27. april 2013, og er oversendt Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet v/ Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og Familie- og kulturkomiteen, Stortinget. Vi oppfordrer her myndighetene til å øke bevilgningene til kvinneorganisasjonene, samt bevilge midler til en eller flere kvinnelobbyer for slik å få frem et mangfold av kvinnestemmer.
Revitaliser kvinnebevegelsen og styrk demokratiet!
Norsk Kvinnesaksforening (NKF) er Norges eldste kvinnesaksforening. Vi bidrar aktivt i den offentlige debatten gjennom møtevirksomhet og aksjoner, meningsytringer og innlegg i presse og andre media. Myndighetene etterspør våre bidrag gjennom høringsuttalelser i ulike saker. Arbeidet med disse er ofte svært tidkrevende. En av de siste sakene var Likestillingsutredningen, en rapport som omfattet i alt seks hundre sider, og høringsfristene var korte.
I senere tid har NKF bl.a. utarbeidet endringsforslag til grunnloven, levert bidrag i forbindelse med eksaminasjonen av Norge i FNs komite for kvinnekonvensjonen og sendte uttalelser til FNs kvinnekommisjon gjennom International Alliance of Women. Alt dette arbeidet er foretatt frivillig og gratis. NKF fikk støtte til å delta på konvensjonsmøte i Geneve i 2012, men måtte reise til møtet i FNs kvinnekommisjon i New York i 2013 på egen bekostning, fordi NKF fikk avslag på søknad om reisestøtte.
NKF søker å være en aktiv og synlig aktør som tilfører den norske likestillingsdebatten viktige dimensjoner og bidrar til at Norge fremstår i et godt lys som en pådriver for kvinners menneskerettigheter nasjonalt og internasjonalt. Imidlertid opplever vi at mangelen på ressurser er en alvorlig hemsko i arbeidet. Vi makter ikke å utvikle oss, følge opp saker og være den pådriver, partner og premissleverandør for likestillingspolitikken som vi ønsker å være, og som vi mener trengs, dersom full likestilling mellom kvinner og menn skal bli en realitet.
Med en begrenset medlemsmasse har NKF en økonomisk vanskelig situasjon og er avhengig av å søke støtte fra offentlige og private kilder. Dette krever svært mye byråkratisk arbeid samtidig som vi ikke har ressurser til å ansette personale. Alt må gjøres på frivillig basis. Fra Barne- og ungdomsdirektoratet har vi mottatt årlig støtte til drift og prosjekter, som er svært viktig, men støtten er begrenset til maksimum om lag kr 300 000 årlig, og er paradoksalt nok redusert i stemmerettsjubileumsåret. I fjor henvendte vi oss til Likestillingsdepartementet og ba om økt bevilgning, med henvisning bl.a. til de millionbeløp Reform mottar i offentlig støtte for likestillingsarbeid, men ble blankt avvist. Dette er opprørende når man tar i betraktning at NKF er én av de to gjenværende organisasjonene som kjempet frem stemmeretten, og i dag er en av meget få kvinneorganisasjoner som kjemper for kvinners rettigheter på helhetlig basis.
En levende kvinnebevegelse er en forutsetning for realiseringen av kvinnefrigjøring og reell likestilling mellom kjønnene. En av Norges fremste kvinneforskere, Helga Hernes, har beskrevet visjonen om et kvinnevennlig samfunn med et mer reelt demokrati, fordi kvinner har politisk innflytelse i forhold til sitt antall, både gjennom representasjon i politikken og gjennom sine organisasjoner. Slik kan samfunnsutviklingen formes i en vekselvirkning mellom kvinnebevegelsen som pådriver nedenfra, og statlige myndigheter som fremmer initiativ og gjennomfører tiltak ovenfra. Likestillingsutredningen viser dessverre at dette i liten grad er situasjonen i Norge i dag, at likestillingspolitikken i praksis har spilt fallitt. En årsak er at kvinneorganisasjonene er små og svake og mangler nødvendige ressurser og dermed slagkraft til å bli fullverdige partnere og reelle premissleverandører for politikkutformingen. En annen årsak er myndighetenes tilbakeholdenhet når det gjelder å fremme effektive tiltak mot kvinnediskriminering. I tillegg kommer medienes diskriminerende holdninger til kvinner og kvinnesak og uvilje mot å gi rom for en konstruktiv likestillingsdebatt.
I motsetning til Norge, har andre land tatt aktive grep for å styrke kvinnebevegelsen som partner i politikkutformingen. Både Australia, EU og Sverige har etablert kvinnelobbyer etter initiativ fra myndighetene. Australia har etablert hele seks ulike allianser mellom forskjellige kvinne-grupperinger og organisasjoner. Kvinnelobbyene i andre land bidrar i dag med viktige kunnskaps- og politikkinnspill. Ikke minst har den europeiske og svenske kvinnelobbyen dokumentert og kritisert hvordan økonomisk innstramming og kuttpolitikk rammer kvinner. Gjennom å informere og stille regjeringene til ansvar for oppfyllelsen av kvinners menneskerettigheter bidrar lobbyene til å hjelpe landene å møte sine internasjonale forpliktelser.
Om vi skal bevege oss mot fullt medborgerskap og et rettferdig samfunn for kvinner, må kvinneorganisasjonene styrkes og tilføres ressurser, både enkeltvis og samlet. Et mangfold av kvinneorganisasjoner må settes i stand til å fremme interesser på sine områder og bli reelle partnere og premissleverandører i en informert dialog med myndighetene.
Vi oppfordrer myndighetene til å øke bevilgningene til kvinneorganisasjonene, samt bevilge midler til samarbeidsfora mellom dem, for eksempel i form av en eller flere kvinnelobbyer for slik å få frem et mangfold av kvinnestemmer.
Margunn Bjørnholt
Fungerende leder
