Hva er galt med likestillingslova?
Av Torild Skard,
Tidl. stortingsrepresentant for SV
(Kronikk publisert i Klassekampen 18. mai 2013)
Både eksperter på kvinnerett og Kvinnesaksforeningen har rettet sterk kritikk mot Regjeringens nye forslag til likestillingslov. De påpeker at forslaget viderefører svakheter i den eksisterende lova og i tillegg innebærer ytterligere svekkelse.
Likestillingslova var kontroversiell allerede i 1975, da den ble lagt fram første gang av Arbeiderparti-regjeringen. Kvinnebevegelsen syntes lova var for dårlig. SV mente at selv om lova ga formell likestilling, ville den i praksis medføre reell urettferdighet og la fram et alternativt lovforslag. Det ble en forvirrende debatt og saka ble sendt tilbake til Regjeringen. I 1977 la så Arbeiderpartiet fram et nytt lovforslag som var nesten likt det forrige. Og nå ble lova vedtatt med Høyres og Venstres stemmer.
Det har vært lite forskning på virkningene av lova. Brita Gulli foretok en studie på 1990-tallet og mente lova tjente menn mer enn kvinner. I fjor fikk vi så en bred gjennomgang av hele vår likestillingspolitikk. Regjeringens likestillingsutvalg, ledet av professor Hege Skjeie, la fram omfattende rapporter, og Skjeie oppsummerte med at likestillingspolitikken har spilt fallitt. Etter flere tiår tjener menn fortsatt mest, dominerer i mediene og nyter største makt i politikken.
Er du ikke for likestilling? spør mange når jeg sier at jeg er kritisk til det nye lovforslaget.
Joda, men «likestilling» har etter hvert kommet til å bety alt og ingenting. Hvem skal stilles likt med hvem og med hensyn til hva? Og den nye lova bidrar ikke til avklaring. I følge forslaget skal likestilling innebære «likeverd, like muligheter og rettigheter, tilgjengelighet og tilrettelegging». Punktum. Hva skal disse vage og upresise begrepene bety? Her gir lova lite hjelp.
Statssekretæren i BLD framhever at det er viktig å holde lova på et overordnet nivå. Men teksten er så diffus at taket på virkeligheten glipper.
«Likestilling» må bety at kjønnene skal behandles fullstendig likt, blir det ofte sagt. Og det er vesentlig at alle f.eks. har samme rett til å gifte seg og til å stemme.
Men de to kjønnene er ikke biologisk og sosialt like. Og i noen situasjoner kan likebehandling vanskeliggjøre kvinners stilling. F.eks. når det kreves samme arbeidstid av alle og fødselspermisjonen skal deles likt.
For å oppnå likhet og rettferdighet som mål, må kjønnene likebehandles i noen situasjoner og forskjellsbehandles i andre, alt etter de konkrete forhold.
Kjønnsforskjellene i samfunnet vårt er betydelige. Både det
økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle livet er kjønnet, og gjennomgående dominerer menn på bekostning av kvinner. Menn er overordnet, mens kvinner er underordnet.
Forskjellene har etablert seg over århundrer. For å motvirke dem er det påkrevd ikke bare å forby diskriminering av kvinner, men også gjennomføre positive særtiltak for å styrke kvinners stilling.
FNs kvinnekonvensjon, som Norge har sluttet seg til, er ikke en konvensjon om «likestilling». Konvensjonen har til hensikt «å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner». I følge konvensjonen er vi forpliktet til å ta i bruk alle tjenlige midler for å avskaffe diskriminering av kvinner. Vi har samtidig påtatt oss å treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre kvinner hel og full utvikling og framgang, slik at de garanteres utøvelsen og nytten av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på like fot med menn.
Den foreslåtte likestillingslova forbyr diskriminering og åpner for positiv særbehandling. Men til forskjell fra konvensjonen er lova i alt vesentlig kjønnsnøytral. Det skilles ikke mellom kvinner og menn. Riktignok sier lova at den særlig tar sikte på å bedre kvinners stilling, men med ett unntak er alle bestemmelsene kjønnsnøytrale. Dermed tilsløres de reelle forskjellene mellom kvinner og menn. Virkeligheten forsvinner og samtidig den omfattende diskrimineringen som kvinner, men ikke menn, blir utsatt for.
I følge lovforslaget kan alle like gjerne rammes av diskriminering og påberope seg positiv særbehandling. Men slik særbehandling skal ikke være lett. Lova krever at den skal være egnet til å fremme lovas formål, det skal være et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, og den må opphøre når formålet er oppnådd.
Selv om Regjeringen har inkorporert FNs kvinnekonvensjon i menneskerettslova med forrang, har den ikke trukket inn de forpliktelsene konvensjonen medfører i forbindelse med den nye lova. De kunne lagt fram en lov som forbød diskriminering av kvinner og sikret kvinner særlig rettigheter i stedet for en kjønnsnøytral likestillingslov. Og språket i det nye forslaget er mer utflytende og tilslørende og de konkrete tiltakene langt færre enn i den eksisterende lova. Håndhevingsapparatet er heller ikke styrket.
FNs konvensjonskomite kritiserer Norge for ikke å legge nok vekt på positiv særbehandling og på økonomisk rettferdighet som tar hensyn til kvinners mer omsorgsorienterte liv. Komiteen understreker at beskyttelsen av kvinner mot direkte og indirekte diskriminering dermed blir utilstrekkelig, og det blir umulig å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn. Men dette har Regjeringen ikke fulgt opp i lovforslaget.
Bedring av kvinners stilling i vårt samfunn er først og fremst avhengig av materielle reformer som lønnsheving for yrkesarbeidende kvinner, redusert arbeidstid og gode omsorgstilbud for barn og gamle. Men en generell lov kunne være en effektiv pådriver hvis den baserte seg på kvinnenes faktiske virkelighet, stilte klare og konkrete krav og hadde et effektivt håndhevingsapparat med ressurser og sanksjoner.
Slik det nye lovforslaget er utformet, er det imidlertid grunn til å frykte at lova i praksis vil bli lite effektiv for å styrke kvinners stilling. Dessuten vil den kunne tjene menns interesser i vel så stor grad som kvinners slik at ulikhetene mellom de to kjønn øker i stedet for å minke.
