Av Torild Skard
Torild Skard er pedagog, psykolog og forsker. Hun er tidligere leder i Norsk Kvinnesaksforening, og har vært stortingsrepresentant for SV og lagtingspresident, direktør for kvinnesaker i UNESCO, leder for FNs barnefonds (UNICEF) internasjonale styre, regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika i UNICEF med ansvar for 23 land, assisterende utenriksråd for bistandssaker og seniorforsker ved NUPI. Les mer …
Det hjelper ikke bare å vedta at SV er et feministisk parti, framhever partiets kvinnepolitiske leder Marthe Hammer i Klassekampen 13. juni. SV må vise dette i politikk og saker. Men fokus på feministiske spørsmål mangler, så Hammer foreslår at SV får en egen kvinneorganisasjon.
Hammers forslag er viktig. Som et erklært feministisk parti er SVs innsats forbløffende svak. Også i regjering. Patriarkalske strukturer og praksis preger fortsatt politikk og samfunn. Menn dominerer i forhold til kvinner og tildeles status, makt og ressurser fordi de er menn, mens kvinner er underordnet. På tross av kvinnelige ministre i den rødgrønne regjeringen og ønske om økt likestilling, fortsatte kvinner å være sterkt underrepresentert i maktposisjoner, motta vesentlig mindre inntekt enn menn og slite med unødig belastende omsorgsoppgaver. Samtidig fikk kvinneorganisasjoner, kvinne-, kjønns- og likestillingsforskning og kvinneuniversitet avslag på støtte de ba om.
De rødgrønne gjennomførte positive tiltak for likestilling. Fedrekvoten ble utvidet, og det ble gjort en kraftinnsats for barnehager. Dette var viktig. Men mor og barn forsvant fra bildet, selv om mødre fikk vansker og ett-åringer var umodne.
Feminisme dreier seg ikke bare om å styrke kvinners stilling, men å gjøre det på kvinners premisser. Kvinner må ha innflytelse. Dessuten må de være skolert i feminisme og kvinnepolitikk – som også menn må være det – og kunne virke som aktive tenke- og pressgrupper på eget grunnlag.
En amerikansk feminist sa en gang: Utfordringen i politikken er at kvinnene – som er i mindretall – greier å endre partiene før partiene endrer dem. Samfunnsforskere snakker om «kooptering» eller «den kvelende omfavnelsen». Det innebærer at mindretallet blir akseptert under forutsetning av at det ikke avviker for mye fra flertallet. Dette kravet fra flertallet gjør at kvinnene ikke bare må gå inn i vanlig mannsdominert partiarbeid, men også ha egne kvinnefora der de kan få støtte som kvinner, utvikle bevissthet og innsikt, politikk og strategier. Ellers får de ikke gjennomslag for feministiske krav. For ikke å snakke om at de får vansker med å utforme en skikkelig feministisk politikk.
Som politisk parti er ikke bare SV i krise. Mange partier mister medlemmer. Skal vi opprettholde et folkestyre, må ledelsen i partiene gjøre det mulig og meningsfylt for folk å delta og være med å bestemme. Ellers overtar små grupper av yrkespolitikere, medie-, PR-folk og eksperter som er lite representative for befolkningen som helhet.
SV har kvinnepolitiske kontakter og et sentralt kvinnepolitisk utvalg. Men i årene jeg var med, var verken partiets sentralstyre, Stortingsgruppa eller statsrådene interessert i hva vi mente. Og ga vi råd om politikken, kunne de gå i mot uten å konferere med oss en gang. De hadde sine egne lønnete rådgivere. På forrige landsmøte organiserte Sosialistisk Ungdom en aksjon for å få kvinnepolitiske leder med i SVs sentralstyre. Det lyktes, men det måtte altså en aksjon til.
Skal SV bli et reelt feministisk parti, må partiet som helhet motarbeide udemokratiske og patriarkalske trekk både i partiet og samfunnet. En kvinneorganisasjon kan her spille en viktig rolle ved å rekruttere kvinner og drive skolering, ta initiativ og utforme politikk og tiltak. Men den må få aktiv støtte av mannlige partifeller, spesielt partitopper som trekker den med, lytter, lærer og følger opp.
Den borgerlige regjeringen øker utfordringene. Det er på tide å følge opp Hammers utspill.
Artikkelen ble publisert i Klassekampen 14. juli 2014.
