Oppsiktsvekkende ny forskning
Småbarnspolitikken må endres
Av Torild Skard,
psykolog og feminist
Arbeiderpartiets leder har invitert til nytenkning, og det er på høy tid at vi får en skikkelig debatt på venstresida om småbarnsfamiliene. Vi har nesten like mange kvinner som menn i arbeidsstyrken og kan skryte av at norske menn gjør mest husarbeid i Europa. Men det betyr ikke nødvendigvis at vi er i mål med likestillingen og at norske småbarn har verdens beste omsorg.
Urolige småbarnsmødre
Det har kommet advarende røster de siste årene fra yrkesarbeidende mødre med småbarn. Kristin Briseid har skrevet urovekkende om sine erfaringer med karriere og barneomsorg og spurt om et vellykket likestillingssamfunn også kan være dypt kvinneundertrykkende? (Kolofon, 2012). Linn Stalsberg har tatt opp tidsklemma som damer opplever i verdens beste land og undres om vårt effektive samfunn egentlig er klokt for oss voksne, for ungene våre og jorda vi bor på? (Aschehoug, 2013) Og Laila Fresjarå Foldvik etterlyser barna og deres behov i et land der alt er tilrettelagt for at kvinner kan håndtere både karriere og familieliv (Vigmostad & Bjørge, 2013).
God omsorg?
I forhold til andre land gir Norge gir småbarnsforeldrene sjenerøs offentlig støtte. Den rødgrønne regjeringen foretok en vesentlig økning av fedrekvoten med foreldrepenger (til 14 uker). I 2012 tok to tredeler av fedrene ut hele fedrekvoten. Den samlete foreldrepermisjonen ble også økt, men ikke like mye. Vi fikk en total stønadsperiode på til sammen 49 uker (med 100 prosent foreldrepenger). Mor kunne maksimalt få 35 uker, noe som var litt kortere enn før.
I løpet av få år har de rødgrønne økt barnehagedekningen dramatisk. I 2011 hadde 90 prosent av alle barn i alderen 1-5 år plass i barnehage. Og det er gitt spesiell støtte til de som ikke kan få plass.
Men er alt dermed slik det bør være? Vi har ikke tilstrekkelig forskning om småbarns utvikling og ulike omsorgsordninger her til lands. Men undersøkelser viser at vi har et problem: det er et flertall av barna som ikke får den omsorg Verdens helseorganisasjon, WHO, mener de bør få. WHO tilrår at spebarn fullammes i 6 måneder, og at det er en samlet ammeperiode på minst ett år. Men de færreste norske barn opplever dette. En undersøkelse i 2010 viser at 99 prosent av alle nybakte norske mødre ammer. Og når babyen er 6 måneder, ammer åtte av ti mødre fortsatt, men bare 2 prosent fullammer. Og når barnet er et år, er det bare tre av ti som ammer.
Mor og barn er ett
Er disse tallene urovekkende, blir bildet ikke bedre i lys av ny hjerneforskning. 28. september holdt den anerkjente amerikanske hjerneforskeren og psykiateren Allan Shore fire timers forelesning på Høyskolen i Oslo og Akershus. I tillegg til egen forskning har han gått gjennom hundrevis av studier på feltet.
– Det er ikke mulig å skille klart mellom biologi og psykologi, mellom
mor og barn i første leveår, understreker Allan Shore. Mor og barn er som en dyade, to deler som må ses under ett, og som reagerer i fellesskap på påvirkning. Mor stimulerer barnet og barnet stimulerer mor. Barnets hjerne vokser superkjapt de første årene. Men mors hjerne endres også.
– Skal spebarnet få best mulig utvikling, er det avgjørende at
mors omsorg er kontinuerlig de to første årene, og at barnet oppfatter henne som forutsigbar, konsistent og følelsesmessig tilgjengelig, framhever Shore. – Det er forsket mye mindre på far enn på mor, påpeker han, men far begynner tidlig å forme sitt eget forhold til barnet og får en framherskende rolle i andre leveår. Som foreldre er mor og far likeverdige, men den ene kan ikke erstatte den andre.
Norsk politikk best?
Allan Shore er spesielt interessert i Norge, fordi situasjonen med fars rolle her er unik. Hele verden vil lære hvordan god familiepolitikk for barnets første år skal utformes. Men på møtet i Oslo advarte han: – Det fins ingen enkle råd som passer alle foreldre og barn, fordi både voksne og barn er så forskjellige. Men vanlige foreldre bør ta seg av barna på en måte som intuitivt kjennes riktig. Omsorgen i første leveår former ulike slags personligheter, og hvis barnet ikke får den rette omsorgen i tidlig alder, kan det slå ut i voldelig atferd, depresjon og sjukdom seinere. Det er særlig viktig at omsorgspersonen ikke skifter til stadighet. Skilsmisse med delt omsorg i første leveår er svært problematisk.
Når det gjelder barnehagepolitikken her til lands, er Shore i tvil. Utbytte av barnehage er avhengig av barnets alder i tillegg til hvor mange voksne barnet må forhold seg til og hvilke kvalifikasjoner de har. Men han vil heller at barna som regel skal begynne i barnehage når de er 2-3 år gamle, enn når de bare er 1 år.
Nytenkning
Det må være et sentralt krav for venstresida at økonomiske hensyn ikke skal være til hinder for god barneomsorg. De første leveårene er de viktigste i et menneskeliv, og for kanskje de fleste barn er det for tidlig å begynne i barnehage når de ikke er mer enn ett år gamle.
Som den rike nasjonen vi er, burde vi kunne skape et mer barnevennlig samfunn ved å styrke småbarnsfamilienes økonomi. Det kan skje på ulike måter. Bedre enn kontantstøtten ville det muligens være å øke barnetrygden, som har stagnert, og forlenge foreldrepermisjonen med lønnskompensasjon, f.eks. til 18 eller 24 måneder. Innenfor en slik ramme kunne vi sikre barnets utvikling bedre ved at mor har mulighet for 1-2 års hel eller delvis permisjon og far flere måneder med foreldrepenger.
