Høring – Endringer i barneloven og statsborgerloven
Norsk Kvinnesaksforening (NKF) viser til Barne- og likestillingsdepartementets forslag til endringer i barneloven og statsborgerskapsloven (ref. 17/219). Departementet foreslår å innføre mulighet for å be om DNA-test av barn født i utlandet for å fastslå farskap i saker hvor identitet er usikker og hvor erklært farskap brukes som grunnlag for å oppnå norsk statsborgerskap. Forslaget legger til grunn at DNA-test kun skal brukes i de tilfeller hvor det foreligger usikker eller manglende dokumentasjon av barnets identitet.
Lovforslagets hovedmotivasjon: begrense statsborgerskap og sikre barnas rettigheter?
Som begrunnelse for innføring av DNA-testing av barn med usikker identitet framlegges to svært ulike og sprikende argumentasjoner: På den ene siden pekes det på behovet for å unngå at det gis uriktige opplysninger om identitet og et ønske om å forhindre at uriktig identitet gir grunnlag for statsborgerskap. På den andre siden argumenteres det ut i fra barnets beste og barnets rettigheter, og hvor det hevdes at DNA-testing vil kunne sikre barnets ”rett til ikke å bli skilt fra sine egentlige foreldre” og ”barnets rett til å bevare sin identitet og sitt eventuelle opprinnelige statsborgerskap” (s. 3).
Det kan synes som om hovedformålet med endringsforslaget dreier seg om det første argumentet, altså å forhindre at statsborgerskap utledes og gis på uriktig grunnlag. Hovedmotivasjonen for forslaget er behov for bedre kontroll og å unngå at eksisterende regelverk omgås, da statsborgerskap gir ”omfattende rettigheter.” Forslaget må sees i sammenheng med en politikk som søker å vanskeliggjøre og innsnevre grunnlaget for familiegjenforening. En begrensning av barnets rett til statsborgerskap framstilles som om det i realiteten dreier seg om å styrke barnets rettigheter. NKF mener det er påfallende at disse to ulike rettighetsargumentasjonene kobles og blandes sammen. Formålet bak barnekonvensjonen er en helt annen enn den departementet legger til grunn. Referansene til barnas rettigheter fungerer derfor i dette forslaget som et vikarierende argument. Utfordringer knyttet til familiegjenforening dreier seg primært om fattigdomsproblematikk og migrasjon, og departementets argumentasjon omkring barnas rettigheter framstår dermed som søkt og etisk problematisk.
Foreldreskap som biologi eller pater est?
Lovforslagets underliggende definisjonen av ”egentlige foreldre” baserer seg kun på biologi. Dette strider både med den allmenne forståelse i det norske samfunn, men også med regjerningens egen politikk omkring foreldreskap som noe som er både biologisk og sosialt. Forståelse av legitimt farskap som kun basert på biologi bryter også med det historisk og juridisk anerkjente prinsippet om pater est—altså ”den er far som ekteskapet viser.” Pater est ligger også til grunn for norsk rett, barneloven § 3: ”Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.” NKF synes det er betenkelig at ikke sosialt foreldreskap skal kunne vurderes og legges til grunn også i saker med uklare identitetspapirer. Forslaget innebærer også en forskjellsbehandling av familier uten norsk statsborgerskap. Dersom søkere kan dokumentere at de er gift, bør pater est gjelde også for borgere som ikke innehar norsk statsborgerskap.
Å fravike pater est prinsippet kan sette kvinner i en svært sårbar posisjon dersom det for eksempel som resultat av DNA-test skulle framkomme at ektefelle ikke er biologisk far. Departementets forslag kan dermed frarøve kvinners rett til familie- og privatliv (jfr. EMK artikkel 8). NKF påpeker videre at kvinner må gis lik klagerett og få partsrett i saker som omhandler DNA-testing for å avklare identitet, da dette også har konsekvenser for henne (s. 41).
Internasjonale forpliktelser: barnets rett til familieliv og privatliv
I rettspraksis i dag kan en person som mener han er far til barnet gå til sak for å endre farskap på tross av ekteskap (pater est) eller erkjent farskap, og det kan i den forbindelse kreves DNA-test (ikke et lovbestemt vilkår, men bevismiddel). I en slik sak, vil kanskje en annen person få tilkjent farskapet, men barnet vil ikke som sådan minste en juridisk far. Hvis vi ser bort i fra arvesaker, reises farskapssaker som angår mindreårige som regel fordi man ønsker å ta et reelt og juridisk ansvar for barnet. Dette lovforslaget er annerledes. Her kan myndighetene pålegge DNA-testing, men hvor resultatet kan medføre at barnet i realiteten mister sin far. Dersom myndighetene gis muligheten til å frata et barn farskap på grunnlag av DNA-test, er det grunn til å stille spørsmål om ikke forslaget også frarøver barn rett til familie? NKF savner en dokumentasjon på og vurdering av hvordan forslaget også vil kunne frata barn deres rett til familieliv og privatliv (jfr. EMK artikkel 8).
Departementet fastslår at lovforslaget vil «forsterke Norges oppfyllelse av FNs barnekonvensjon” (s. 5), og det ved uklar biologisk identitet er en risiko for at barnet ikke får oppfylt sine rettigheter etter barnekonvensjonen” (s. 8).» Videre hevder departementet også at dette forslaget vil kunne hindre at barn føres ulovlig ut av landet, og dermed bidra til å sikre FNs barnekonvensjon artikkel 7 (rett til å bevare identitet). NKF savner her en vurdering av hvordan det at et barn gjennom pålagt DNA-test nettopp også kan fratas disse rettighetene (EMK artikkel 8), og om ikke beskyttelse av barnas rett til identitet bedre ivaretas gjennom andre virkemidler?
