Norsk Kvinnesaksforening (NKF) viser til det tilsendte høringsnotatet. Foreningen er tilfreds med at departementet nå har utarbeidet forslag som vil styrke arbeidsgiveres og offentlige myndigheters plikt til å arbeide aktivt for å fremme kjønnslikestilling og for å hindre kjønnsdiskriminering, og dessuten forslag som vil pålegge arbeidsgivere og alle offentlige myndigheter en redegjørelsesplikt. Vi gir vår tilslutning til den konkretisering av aktivitetsplikten som foreslås. Det er tiltak som kan bli viktige verktøy i arbeidet med å avskaffe kjønnsdiskriminering. NKF er enig i departementets forslag til endringer i likestillings- og diskrimineringsloven §§ 24 og 26.
Gitt at størstepartene norske private arbeidsgivere har mindre enn 50 ansatte, mener NKF at aktivitetsplikten må gjelde for alle arbeidsgivere, også private arbeidsgivere som har mindre enn 50 ansatte. Departementet har i høringsnotatet og lovforslaget gått inn for å overlate spørsmålet til arbeidslivets parter, dvs. at bestemmelsene får anvendelse om en av de fagforeninger som organiserer ansatte i virksomheten krever det, og virksomheten har mer enn 20 ansatte. Etter NKFs syn vil departementets forslag for så vidt gjelder kjønnsdiskriminering innebære en svekkelse sammenlignet med det som var den rettslige situasjonen etter likestillingsloven av 2013. Selv om NKF aksepterer at høringsnotatets forslag vil kunne styrke aktivitetsplikten for andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn, mener NKF at det for diskrimineringsgrunnlaget kjønn må man gå tilbake til det som var situasjonen før vedtakelsen av den nye lovgivningen i 2017.
Når det gjelder hvilke virksomheter som skal ha redegjørelsesplikt er NKF enig i høringsutkastets forslag om å utvide offentlige myndigheters virksomhet til å omfatte ikke bare virksomhet som arbeidsgivere, men også som myndighetsutøvere og tjenesteytere.
Etter likestillingsloven 2013 omfattet redegjørelsesplikt alle private arbeidsgivere. NKF er ikke enig i at denne, slik departementet foreslår i høringsutkastet, skal begrenses til arbeidsgivere som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte. Det samme er situasjonen etter 2017-lovens § 26a. NKF kan ikke se at det i høringsnotatet er nærmere begrunnet hvorfor denne redegjørelsesplikt for diskrimineringsgrunnlaget kjønn ikke kan opprettholdes. Etter vårt syn er det ikke en god nok begrunnelse at redegjørelsesplikten for andre diskrimineringsgrunnlag har vært begrenset til arbeidsgiver som jevnlig sysselsetter 50 ansatte eller flere. Etter vårt syn vil det være å svekke arbeidet med kjønnslikestilling i Norge å innskrenke hvilke arbeidsgivere som skal ha redegjørelsesplikt. Vi forutsetter at lovutkastet til § 26a i likestillings- og diskrimineringsloven og i regnskapsloven utformes slik at gjeldende redegjørelsesplikt for så vidt gjelder kjønnsdiskriminering blir opprettholdt.
NKF er enig i departementets forslag om at Likestillings- og diskrimineringsombudet på ny skal håndheve aktivitets- og redegjørelsesplikten. Det har som kjent vært et sentralt virkemiddel i ombudets pådriverarbeid, og bør også være det fremover. Vi er enig i at det er viktig å styrke ombudets stab for å kunne utføre et meningsfylt arbeid, men mener likevel at bevilgninger til dette ikke bør forsinke iverksettelsen av nye regler om aktivitets- og redegjørelsesplikt.
På den annen side mener vi at ombudet som etter diskrimineringsombudsloven av 2005, må kunne bringe en sak inn for nemnda dersom det viser seg at en virksomhet ikke etterlever sin aktivitets- og redegjørelsesplikt. NKF motsetter seg derfor forslaget i høringsnotatet om ny bokstav f) i diskrimineringsombudsloven § 7 om at nemnda ikke skal håndheve likestillings- og diskrimineringsloven § 26a om redegjørelsesplikten.
Departementet skisserer i høringsnotatet tre ulike modeller for hvordan den styrkede aktivitets- og redegjørelsesplikten kan gjennomføres i norsk rett. NKF mener at den såkalte Samfunnsansvarsmodellen vil være best egnet. NKF gir ikke sin tilslutning til en modell som bygger på at kjønnslikestilling skal være en del av HMS-arbeidet eller et likestillingsutvalg. Etter vårt syn innebærer ingen av disse andre modellene at arbeidet blir forankret tilstrekkelig høyt opp i virksomhetene.
For Norsk Kvinnesaksforening
Karin M. Bruzelius
