Av Margunn Bjørnholt, nestleder i Norsk Kvinnesaksforening
publisert i Klassekampen 28. november 2012
Full barnehagedekning har vært et av kvinnebevegelsens viktigste krav og lenge vært et mål i likestillingspolitikken. I 2008 ble målet nådd, og i dag er barn fra ett år garantert plass i barnehagen. Men ekspansjonen har ikke vært fulgt av en tilsvarende økning av utdannete førskolelærere. Det eksperimenteres med romløsninger og pedagogikk. Det er flere private aktører, og barnehagene representerer et større mangfold organisatorisk, pedagogisk og arkitektonisk, enn for noen få år siden. Den store økningen av ettåringer som går i barnehage er en stor utfordring, og mye tyder på at dagens barnehager ikke alltid oppfyller de krav til kvalitet som må stilles til institusjoner som skal ha et viktig ansvar for de aller minste.
Barnehagelovutvalget (NOU 2012:1 Til barnas beste), som leverte sin innstilling tidligere i år, gikk inn for at minst halvparten av de ansatte i barnehagene skal være førskolelærere. Samtidig foreslo det å lovfeste en bemanningsnorm for barnehagene. Dette innebærer at det vil være minimum en ansatt per tredje barn under tre år, og minimum en ansatt per sjette barn over tre år. I dag er det bare krav om at det skal være førskolelærere som er lovfestet, mens antallet og totalt antall ansatte ikke er regulert i lov. Mens regjeringen diskuterer forslagene, øker motstanden mot konkrete forslag som minstebemanning. Nylig varslet barnehageeierne PBL og KS at de ikke vil gå inn for lovfesting av bemanningsnorm. Samtidig kuttes det ned på ansatte i barnehager over hele landet.
Norsk kvinnesaksforening ber om at de foreslåtte normene for kvalifisert personale og bemanning lovfestes. Vi vil også peke på at de minste barnas særlige behov må sikres, og det bør stilles krav til småbarnsavdelinger om personale som er utdannet i småbarnspedagogikk og en organisering av virksomheten som ivaretar de minste barnas behov for faste tilknytningspersoner og forutsigbarhet.
For å sikre kvaliteten er det også viktig med gode arbeids-og lønnsforhold for de ansatte, og, som et minimum, bør loven sikre likeverdige lønns- og arbeidsvilkår mellom private og offentlige barnehager.
For at kvalitetshevingen skal bli reell mener vi at barnehagenes mulighet for å få dispensasjon fra kravet om førskolelærere må fjernes. Videre må hver enkelt barnehage styrkes faglig og organisatorisk, blant annet med egen styrer, og adgangen til å dele styrerressursen mellom flere barnehager bør fjernes. Det er videre uheldig at kommunen, som også er barnehage-eier, er tilsynsmyndighet. For å ivareta kvaliteten bør tilsynet ligge hos andre enn kommunen.
Dagens arbeid-familie og likestillingsmodell legger opp til at begge foreldre har lønnet arbeid. Barnehager av god kvalitet er en forutsetning for at foreldre kan delta i arbeidslivet. Uten gode barnehager stopper likestillingen opp.
