Tekst: Beret Bråten og Kristine Ramm
Foto: Beate Riiser
Det er 25 år siden hele verden satte hverandre stevne under FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing. Der ble det utarbeidet en handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling som fortsatt omtales som Gullstandarden. Hvordan ble Beijing-plattformen mulig – og hva nå?
Handlingsplanen fra Beijing inneholder 12 tiltaksområder om likestilling, og er en politisk forpliktende plan for regjeringssjefer etter integreringsprinsippet Mainstreaming. Dette betyr at likestilling skal innarbeides i all politikk og planlegging.
Nylig var et panel med kvinner som dels selv var med i Beijing, dels har arbeidet for å realisere Gullstandarden etterpå, samlet for å se tilbake – og framover. Møtet var arrangert av IAWRT Norge og Norsk Kvinnesaksforening i fellesskap, med økonomisk støtte fra Fokus.
Retten til å bestemme over eget liv
Ingunn Yssen var statssekretær i Barne- og familiedepartementet i 1995. Hun var med i den norske delegasjonen under ledelse av statsråd Grete Berget og departementsråd Karin Stoltenberg, begge fra Barne- og familiedepartementet.
Det var 17.000 delegater i Beijing, og 30.000 som representerte NGO’er. «Dette var mulig fordi det var politisk vilje til det! Man ble enige om å gi kvinner makt til å bestemme over eget liv, gjennom arbeid og utdanning» sa Yssen. Og minnet om: «Når vold mot kvinner fortsatt er et problem, også i Norge, er det et symptom på at vi ikke har likestilling.» Dette er da også et punkt Norge får kritikk for i FN, for at vi ikke har løst handlingsplanens intensjoner i tråd med internasjonale forpliktelser.
«Men kanskje noe av det viktigste som skjedde, var mobiliseringen før konferansen. Det ble mobilisert og bygget nettverk, også i deler av verden hvor dette ikke hadde vært mulig før. Fordi det skulle forberedes en kvinnekonferanse ble det lagt til rette for det! Og fordi det var politisk vilje til likestilling! Disse nettverkene spilte inn til plattformen, men de fortsatte å eksistere også i etterkant. Og dette sender jeg rett til UD, hvis det er noe som er viktig så er det å danne nettverk for kvinnemobilisering» Sa Ingunn Yssen, med tydelig adresse til Marianne Hagen fra Utenriksdepartementet.
Dermed var tonen satt: For en reise tilbake i tid – og hva som gjorde Beijing 
plattformen mulig. Men også hva som skal til nasjonalt og internasjonalt for å ta handlingsplanen videre. De frammøtte i Litteraturhuset satt på nummererte stoler med smittevernkorrekt avstand. De fikk høre et panel bestående av, fra venstre:
- Anne Hellum, professor ved Institutt for offentlig rett, ved Juridisk
fakultet, Universitetet i Oslo. - Gro Lindstad, leder i FOKUS (Forum for kvinner og utviklingsspørsmål).
- Marianne Hagen, statssekretær i Utenriksdepartementet, og
- Ingunn Yssen, i 1995 statssekretær i Barne- og familiedepartementet, nå politisk rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe.
Forpliktelser og motkrefter
Marianne Hagen var opptatt av at de 12 tiltaksområdene som utgjør Beijing plattformen både er til inspirasjon og representerer forpliktelser for aktivister og politikere, også nå under pandemien.
– «Vi har sett økt vold mot kvinner som følge av lock down», minnet Hagen om. «Pandemien har gjort kvinnelige menneskerettighetsforkjempere mer utsatt, ikke minst journalister og media- arbeidere som er vår førstelinje i kampen mot mis- og desinformasjon. Men pandemien har ikke skyld i alt» understreket hun.
«Kvinners rettigheter var utfordret før
pandemien inntraff. De utfordres av de som er
mot likestilling, mot demokrati og rettsstat, av
en autoritær dreining og av populisme.
Religiøst konservative har fått økt innflytelse og kreftene forenes. Det er negative krefter som til syvende og sist alltid rammer jenter og kvinner. Disse kreftene tiltar, og de kommer nærmere oss. Vi ser det i USA, og vi ser det i Europa. Reproduktive rettigheter er mer sensitivt og kontroversielt enn tidligere. Retten til å bestemme over egen kropp utfordres. Kvinners reproduktive rettigheter settes opp mot tradisjoner og nasjonale verdier. Vi opplever kamp om etablert språk i sammenhenger hvor tema er kvinners rettigheter, i FN og andre steder, når det skal etableres slutterklæringer. Det jobbes på mange fronter for å redusere innsatsenet».
Men Hagen poengterte også at Utenriksdepartementet legger likestilling til grunn for alle sine bilaterale avtaler. Og hun understreket:
«Norge har nå en plass Sikkerhetsrådet fra 2021, og Kvinner, Fred og Sikkerhet (FN resolusjon 1325) er en av hovedprioriteringene. Vi kommer til å bruke vår erfaring og kompetansen som finnes på dette i alle saker på rådets dagsorden»
Anne Hellum dro opp veien fra Kvinnekonvensjonen, som ble vedtatt i 1979, og fram mot Beijing konferansen i 1995: FNs verdenskonferanse i Wien i 1993 la grunnlaget for at kvinners rettigheter er menneskerettigheter, og at vold mot kvinner ble forbudt. I Wien kom deklarasjon som forbød alle former for vold mot kvinner. Dette var nytt!
På Kairokonferansen om befolkning og utvikling i 1994 kom viktige målsetninger om helserettigheter, om prevensjon og abort så langt man kunne komme.
«Alt dette kulminerte i Beijing deklarasjonen, Det var stort! Kvinnekonvensjonen sto veldig sentralt i dette».
Men det var motkrefter i sving også under kvinnekonferansen i Beijing.
– «Det handlet om mange ting, om det skulle hete «gender» eller «sex» for eksempel. De konservative, katolikker og andre, mobiliserte. De ville bruke ordet sex, for å understreke at det handler om to kjønn og om ekteskapet – det eneste stedet hvor seksualitet og reproduksjon skal finne sted. Dette var et hett tema, Pavekirken som har møterett i FN, men de har ingen forpliktelser til rapportering, var veldig engasjert i debatten»
– Men, understreket Hellum, det ble «gender» i Beijing.
De konservative tapte på det punktet, den gangen. Nå prøver de seg på omkamper. Og de vant også fram på noen områder 25 år tilbake.
– «Det var kvinner som ikke ble inkludert i Beijing, minnet Hellum om, lesbiske kvinner var ikke med. På grunn av religiøse motkrefter så ble det holdt tilbake for å få konsensus. Det er den svarte baksiden, det kostet noe. Det var noen kvinner som ikke kom med».
The Lesbian tent
De var imidlertid del av det såkalte Forumet, samlingen av sivilsamfunnsaktører i Beijing. Gro Lindstad var der, den gangen som leder for Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LHH).
– «De fikk litt bakoversveis», sier hun om arrangørene i Beijing. De frivillige ble flyttet ut av Beijing, til et jorde. Der sto blant annet «The Lesbian tent».
«Det var første gang i kvinnekonferansens historie at lesbiske hadde fått et eget telt, fortalte Lindstad med et smil. – Og vi ble overvåka. Men daglig hadde vi programmer og aktiviteter og debatter, vi hadde blant annet et arrangement om de nordiske partnerskapslovene, med både Norge, Sverige og Danmark. Så selv om vi ikke kom inn i plattformen, var dette den mest vellykka kampanjen noen gang, mye på grunn av Starsråd Grete Berget og den svenske delegasjonen».
Hvert år i mars
I 1982 ble det etablert en kommisjon til å overvåke statenes oppfølging av konvensjoner og ansvarliggjøring av statene. Hvert år i mars samles landene for å følge opp kvinnekonvensjonen.
«Jeg har sittet seine kvelder og netter og fulgt forhandlingene. Det er som å trekke tenner, når medlemslandene sitter og forhandler på sluttdokumentet på ulike tema så er det også en kamp for å bevare språket. Man slåss for å bevare det man har oppnådd, historisk, i stedet for å lage ny politikk for framtida. Det er paradokset,» sa Lindstad, og fortsatte.
«Vi har ikke turt å ha ny kvinnekonferanse som den i Beijing, for i det vi samler medlemslandene så risikerer vi at vi beveger oss bakover, sånn som situasjonen er nå. Men vi har hele generasjoner med unge kvinner som ikke har vært i Beijing, og de må med nå – for noen må ta dette videre»
Å snu vinden
Så hvordan få snudd de negative vindene?
Panelet understreket på hvert sitt vis betydningen av aktørene i sivilsamfunnet; organisasjonene, aktivistene. At disse er viktige fordi de utgjøre opposisjon, kritikk og utfordring, de holder styresmakter ansvarlige. Derfor er det å synliggjøre betydningen av samarbeid mellom regjeringer og sivilsamfunn, og hva man kan få utrettet på den måten, viktig. Så langt var alle enige. Dette er det anledning til å gjøre og vise fram for verden, nå som Norge er del av sikkerhetsrådet for eksempel.
Anne Hellum minnet om sivilsamfunnsaktører – som FNs institusjoner – koster penger. «Jeg er bekymret for institusjonene i FN, de må finansieres, de har kommet seg opp på et nivå som gjør dem i stand til å håndtere rettighetsrevisjon, men det koster penger. Slik er det med sivilsamfunnet også, det må bygges kompetanse, for vi lever i et kompetansesamfunn – og det koster. Når kvinneorganisasjonene her hjemme, for eksempel, skal skrive sine skyggerapporter for hvordan Norge følger opp kvinnekonvensjonen, så er dette et arbeid som krever ressurser».
Marianne Hagen var opptatt av sivilsamfunnets betydning, men delte ikke bekymringen for finansieringen. Og hun minnet om at det i framtida ikke vil bli flere, men færre økonomiske ressurser til fordeling.
«Vi må bryte forståelsen av at dette er en vestlig samfunnsutvikling. I felleserklæringen under Beijing +25 i FNs generalforsamling samlet felleserklæringen underskrifter fra hele 82 land, vi er mange. Det er bred støtte i alle regioner, også for SRHR (Sexual and Reproductive Health and Rights) men vi må jobbe smartere, og bryte forestillingen om vestlige verdier som truer samfunnsstrukturer.
Dette blir viktig når samfunnet skal bygges opp etter pandemien» sa hun.
