Nasjonaldagen fikk en flott start for alle som møtte opp på Oslo Kvinnesaksforenings bekransning av Aasta Hansteen på Vår Frelsers gravlund! Sola skinte om kapp med solsikkene i kransen, og de mange frammøtte kunne glede seg over en medrivende tale ved historiker Trine Rogg Korsvik, som etter bekransning og allsang fikk alle med seg i et 3 x 3 hurra for Aasta Hansteen, for demokratiet, friheten og kvinnesaken! Allsangen var Gina Krogs hyllest til Aasta Hansteens 70-årsdag i 1894: «Solblomstens døtre nu hylder Dig». Og kransen bestod selvsagt av solsikker – kvinnebevegelsens symbol, brakt til Norge av Hansteen.
Gustav Vigeland har laget den flotte bysten av Aasta Hansteen. I år er det 200 år siden hun ble født. Valget av solsikker i kransen er ikke tilfeldig – det var hennes blomst, som hun brakte til den norske kvinnebevegelsen fra kvinneaktivistene i USA.
Tale ved Trine Rogg Korsvik ved bekransningen av Aasta Hansteens grav på Vår Frelsers gravlund, 17. mai 2024
I dag hyller vi Aasta Hansteen.
Vi står samlet her i dag ved Aasta Hansteens grav og bekranser den for å ære denne kvinnens betydning for vårt demokrati og vår frihet.
Denne foregangskvinnen, denne kunstneren, denne forfatteren, denne kvinnesakskvinnen, denne legenden, brøytet vei for andre kvinners mulighet til å være fri, til å få sin stemme hørt, til å gjøre ting som ikke sømmet seg for kvinner – som å tale i forsamlingen, si upopulære ting om mannfolk, skrive ting folk ikke likte. Gå på byen og røyke og drikke, male store dramatiske bilder, starte en militant feministisk aksjonsgruppe, skrive på nynorsk og forsvare seg mot guttungers angrep med paraply.
I år er det 200 år siden Aasta Hansteen ble født. I år er det også nøyaktig 200 år siden den første 17. maifeiringen i Norge. Så Aasta er like gammel som feiringen av nasjonaldagen.
Aasta Hansteen ble født rett nedi veien her, i Pilestredet. Det var også rett her i nærheten hun trakk sitt siste sukk. På Sanitetskvinnenes sykehjem i Akersbakken. 83 år gammel, i 1908.
Selv om Aasta Hansteen slåss mot statskirken gjennom et langt liv, ble hun altså gravlagt her, på Vår Frelsers Gravlund. Graven er dekorert med en byste lagd av hennes gode venn, Gustav Vigeland.
Som datter av Norges mest anerkjente professor, astronomen Christopher Hansteen, vokste Aasta Hansteen opp med langt flere muligheter enn det som var vanlig for kvinner på denne tida. Disse privilegiene brukte hun for å kjempe for alle kvinners menneskeverd.
Aasta Hansteen var første kvinne til å gjøre mange ting. Hun var den første kvinnen i Norge som fikk utdanning til å bli profesjonell kunstmaler, og kunne livnære seg av det. Hun var den første kvinnen som representerte Norge på verdensutstillingen. Det var i Paris i 1855, typisk nok med et portrett av sin far, professoren, som hun satte så høyt. Da var hun 31 år.
Aasta Hansteen reiste ut for å utdanne seg som kunstner: til København, Düsseldorf og Paris.
Slik lærte hun seg både tysk og fransk, og fikk politiske og kulturelle impulser fra det store utland.
Da Aasta Hansteen var ung var Norge i spedbarnsfasen som nasjon. En bakevje. Oslo – Kristiania var en bitteliten by. Senere sa Aasta om denne byen at:
«Den aandelige Atmosfære var tør og kold; Jordbunden haard og sur. Det forekom meg, at jeg var en liden Spire dybt nede i Grunden, med Sten og grovt Grus over mig».
Dette skulle hun få merke.
Hun ble hetset for å være innbilsk, for å ta for stor plass, for i det hele tatt å ytre sine meninger. Hun var utsatt for spott og spe.
Men mon om hun ikke var mer anerkjent enn det hun selv ga uttrykk for.
For hun fikk støtte. For eksempel da hun sammen med den svenske baronessen Jacquette von Lilienkrantz startet den aller første feministiske aksjonsgruppa i Norge allerede i 1875, nesten 10 år før Norsk Kvinnesaksforening så dagens lys: Nemesis til beskyttelse av kvinnens rettigheter, som rettet seg mot borgerskapets menns utnyttelse av kvinner; mot kåte mannfolk som satte barn på kvinnene og stakk fra ansvaret. Da fikk hun støtte av kvinner og menn fra folkedypet i Kristiania – og av berømtheter som Bjørnstjerne Bjørnson og Ivar Aasen.
Men da Aasta Hansteen begynte å holde offentlige foredrag ble det verre. Tenke seg til at en kvinne skulle snakke offentlig! En offentlig kvinne var på denne tida et synonym for prostituert.
Mange kom på foredragene bare for å gjøre narr av Aasta Hansteen. Det var latter og roping, utpiping og kasting av papirkuler. Studenter skal ha kastet råtne epler og egg i hodet på henne når hun talte. Men Aasta Hansteen lot seg ikke vippe av pinnen, og lo tilbake til publikum.
Da Aasta Hansteen fylte 70 år i 1894 ble det holdt en kjempefest for henne. I sin hyldningstale sa Gina Krog, som var Norges fremste kvinnesakskvinne på denne tida, ildsjelen som sto bak stiftelsen av NKF ti år tidligere:
«… og naar kvindestemmeretsforeningens klub hylder Dem, saa falder det naturligt først at hilse Dem som den første kvindelige taler i vort land, som den første, der stod frem for offentligheden og med det levende ord forfegtede vor sag. Det vilde sige noget i de dage! Da vi, mange aar efter, traadte op paa talerstolen, stod der allerede kvinder bag – ikke nogen stor skare, men alene var vi ikke. Men De – alene, isoleret, eiendommelig udpræget stod De, og De fik da ogsaa væltet over dem al den raahed og dumhed, som laa ophobet og ventede paa en anledning, som den».
Hun ble nærmest forvist fra landet, sa Gina Krog. Aasta Hansteen emigrerte, som mange andre på denne tida, til Amerika. Det forjettede land.
Det var tøffe kår over there for henne som fattig kunstner. Men hun fikk viktige kontakter. Vanket med det radikale norske eksilmiljøet, som f eks Marcus Thrane. Hun ble kjent med de ledende amerikanske feministene. Hun fikk viktige impulser.
Hun fulgte med på hva som skjedde der hjemme, og da hun så at kvinnebevegelsen i Norge begynte å røre seg – med stiftelsen av Norsk kvinnesaksforening i 1884, etableringen av deres blad Nylænde og mye annet som rørte seg, bestemte hun seg for å dra hjem igjen.
Hjemme hyllet de mye yngre kvinnesakskvinnene henne som en helt, en pioner som våget å kjempe i en tid da ingen andre gjorde det, en martyr som hadde lidd og ofret mye for kvinnesaken.
Aasta Hansteen og det nasjonale
På en dag som denne er det verdt å ta for seg Aasta Hansteen og det nasjonale. I nevnte tale på 70-årsdagen i 1894 sa Gina Krog at «…mange vil vist være med, naar jeg nu hilser norshedens sterke representant iblandt os, maalstræveren, patrioten Aasta Hansteen».
Mange av oss her i dag har på oss det nasjonalromantiske plagget bunad. Det ville Aasta Hansteen likt, for hun elsket bønder og den norske bondekulturen! Hun elsket norske folkeviser og å danse folkedans. Hun elsket dialekter, og ble en av de første i Norge som skrev på landsmål – nynorsk. Allerede i 1862 ga hun ut ei lita bok anonymt: Skrift og Umskrift i Landsmaalet. Dermed ble hun en av de første etter Ivar Aasen og A. O. Vinje som publiserte på det nye norske språket, landsmålet.
Det er fascinerende at en embetsmannsdatter fra Christiania med danske aner, en kosmopolitt med kunstneropphold i København, Düsseldorf og Paris bak seg, ble så opptatt av landsmålet, som jo var bygdas språk. Det var garantert det opprørske ved landsmålet som appellerte til Hansteen. For landsmålet var et opprør mot eliten, mot det danske. Akkurat som Aasta Hansteen selv, ble landsmålet latterliggjort. Hun og «målstrevarane» hadde det til felles at de var outsidere som kjempet mot elitenes undertrykking og for frigjøring.
For å vise at hun mente alvor, skiftet Asta navn til det mer norskklingende Aasta.
Forresten brukte hun navnet «Oslo» om Christiania, mange tiår før det i 1925 ble det offisielle navnet på hovedstaden.
Men Aasta Hansteen var jo ikke bare opptatt av det nasjonale. Hun er tross alt mest berømt som en pioner for kvinnebevegelsen.
Etter eget sigende ble Aasta Hansteens engasjement for kvinnesaken utløst av John Stuart Mills bok On the Subjection of Women fra 1869. Som vakte voldsom debatt i Norge. Kritikerne mente boka var ukristelig, fordi den motsa Guds ord om at kvinnen skulle være mannen underdanig. Dette provoserte Aasta Hansteen og hun kastet seg inn i sin livslange kamp mot konservative kristne og presteskapets kvinnesyn. Men ikke bare prestene fikk unngjelde: alle menn som utnyttet og misbrukte kvinner gikk hun til angrep på uten å legge skjul på sin forakt.
Folk var rystet. Hun ble kjent som den eksentriske og voldsomme, halvgale og mannevonde kvinnesakskvinnen.
Aasta Hansteen ble en kjendis, og en legende mens hun levde. Da hun kom hjem fra Amerika i 1889 var hun nærmere 65 år. Da var hun en kamplysten og ivrig samfunnsdebattant.
Hun skrev en mengde artikler og innlegg til aviser og tidsskrifter om saker som kvinnesak, teologi, litteratur. Hun skrev om unionsoppløsningen med Sverige, målsak, arbeiderspørsmål og sosialisme, som hun støttet. Hun hudflettet statskirken og presteskapet, og fremmet nye spirituelle og åndelige religiøse tanker. Hun skrev om sedelighetssaken: mot voldtekt, seksuelle overgrep og prostitusjon. Og for støtte til enslige mødre. Katti Anker Møller ble en nær venninne av Aasta Hansteen.
Da hun fylte 70 år i 1894 ble Hansteen hyllet for alt hun tidligere hadde blitt latterliggjort for, også langt ut over kvinnebevegelsens rekker. Nå ble Hansteens temperament, kampmot og revolusjonære rettferdighetssans anerkjent i vide kretser. Hun ble en legende.
Hva kan vi lære av Aasta Hansteen?
Et symbol på frihet og demokrati i det hun brøt konvensjoner for hva som ble forventet av kvinner.
Hun var modig og ikke redd for å ta upopulære standpunkter.
En del av hennes meninger om kvinnesaken er fortsatt kontroversielle.
For hennes feminisme var en meget kvinnesentrert feminisme. Hun mente at kvinner skulle sette premissene for kampen ut fra sin kvinnelige ånd og egenart. Kvinnefrigjøring handlet ikke om at kvinner skulle bli som menn, men å selv være «originalbilleder».
Hun så kvinnekampen som en åndelig kamp mellom lys og mørke. Kampen rettet seg mot «hankjønnstyranniet» og «herrene», enten de var prester i statskirken, kapitalister eller seksuelle overgripere.
Slik Aasta Hansteen så det, var kvinnen ren av sjel og hjerte og moralsk overlegen mannen. For å oppnå likestilling var det nødvendig at kvinner bekjempet menns seksuelle laster, deres usselhet og usedelighet. Det radikale kravet var at samme seksualmoral skulle gjelde for menn som for kvinner.
Selv om Aasta Hansteen dyrket og opphøyde det kvinnelige, brøt hennes egen kvinnelighet fullstendig med 1800-tallets sømmelige kvinneideal. Hansteen røykte og drakk offentlig, hun var høylytt og brautete. Hun debatterte massevis av saker som kvinner helst ikke burde mene noe om. Slik ble Aasta Hansteen et symbol på den frigjorte og fryktløse feministen.
Et kjent sitat om kvinnesak som Aasta Hansteen formulerte allerede på 1870-tallet, da hun debuterte som offentlig og utskjelt feminist i 1870-årene, beskriver godt hva kvinnesaken handler om:
«Man forekaster mig at jeg farer for voldsomt frem. Men efter min Mening er det med Kvindesagen som med at plukke Brændenelder: griber man løst paa Bladene, da brænder man sig, klemmer man fast til, derimod, da brænder man sig ikke.» (Hansteen 1878: 28)
Kransen vi nå skal legge ned består ikke av brennesler, men av solsikker. For det var Aasta Hansteen som introduserte solsikken – eller solblomsten – som kvinnesakens symbol i Norge, etter inspirasjon fra kvinnebevegelsen i USA.
Tusen takk!
Trine Rogg Korsvik holdt en engasjerende tale (bilde 1). Trine er historiker ved Kilden kjønnsforskning, med kvinnebevegelsen som spesialområde, og har skrevet historiske artikler om Aasta Hansteen. Hun er også en engasjert aktivist i Kvinnegruppa Ottar. Stort oppmøte av både kvinner og menn (bilde 2). Oslo Kvinnesaksforenings leder Kristin Hetle legger ned kransen (bilde 3).
Solblomstens døtre nu hylder Dig
Sangen er skrevet av Gina Krog, stifter av Norsk Kvinnesaksforening, til Aasta Hansteens 70-årsdag 10. desember 1894. Gjengitt i Nylænde 15. desember 1894.
Solblomsten – eller solsikken – var symbolet til de amerikanske suffragettene. Aasta Hansteen brakte symbolet fra USA til Norge i 1889. Siden har solsikken vært Norsk Kvinnesaksforenings symbol.
Solblomstens døtre nu hylder Dig,
Modige, ædle og sterke!
Aldrig det glæmmes vi skylder Dig,
At vi fandt solblomstens mærke.
Harmfyldt Du reiste af lande:
Her var blot troldene sterke,
Her løfted natten sin pande,
Her havde kulden sat merke.
Vesthimlens lysskjær Dig lokked:
Der var de frie og sterke,
Kvinder, som sammen sig flokked,
Løftede solblomstens merke.
Norge, Du saa dog i drømme,
Farverne gløded sig sterke:
Fjelde i lyshav vil svømme
Blot somren faar plante sit merke.
Nordhimlens lystegn Du finder:
«Vaaren er kommen den sterke,
Nu sender jeg hjemlandets kvinder
Tanken om solblomstens merke».
Siden kom sjølv Du tilbage,
Da længslerne blev Dig for sterke.
– Nu faar Du lysere dage,
Nu bær vi solblomstens merke.
Nu er det solrenningstime,
Nu stiger morgenens lerke!
Høifjeld faar rødmende strime,
Se, det er solstraalers merke!
Solglansen dræber jo trolde,
Om de er aldrig saa sterke:
Ned da med troldtøiets volde!
Op da, med soløiets merke!
Solblomstens døtre nu hylder Dig,
Trofaste, glade og sterke!
Aldrig det glemmes vi skylder Dig,
At vi fant solblomstens merke!
