Av Torild Skard
Regjeringen følger ikke opp FNs kvinnekonvensjon.
Torild Skard er pedagog, psykolog og forsker. Hun er tidligere leder i Norsk Kvinnesaksforening, og har vært stortingsrepresentant for SV og lagtingspresident, direktør for kvinnesaker i UNESCO, leder for FNs barnefonds (UNICEF) internasjonale styre, regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika i UNICEF med ansvar for 23 land, assisterende utenriksråd for bistandssaker og seniorforsker ved NUPI. Les mer …
Solberg-regjeringen har sendt ut forslag til en samlet likestillings- og diskrimineringslov. Likestillingslova og diskrimineringslovene om etnisitet, tilgjengelighet og seksuell orientering skal erstattes av en ny felles lov. Formålet er å «styrke likestillingen og skape et bedre diskrimineringsvern for alle».
Det lyder besnærende. Men det er mange spørsmål knyttet til forslaget.Den nye lova skal «fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk», evt. også alder og annet. Men hvem skal egentlig beskyttes? Grunnlagene rommer ulike undergrupper, f.eks. kvinner og menn, homofile og heterofile, etnisk norske, samer og romanifolk etc. Har alle samme krav på vern?
Selv om grupper har til felles at de ”diskrimineres”, er de sosiale, politiske, økonomiske og psykologiske mekanismene som spiller inn til dels forskjellige. Gruppenes størrelse, sammensetning og plassering i virkeligheten varierer, og effektive tiltak for å forhindre uakseptabel behandling må veksle med målgruppe og situasjon. Men lova går ikke inn på dette.
For å få til en felles tekst er de sentrale begrepene i det nye lovforslaget uhyre vide, abstrakte og vage. Med likestilling menes «likeverd, like muligheter og like rettigheter. Likestilling forutsetter tilgjengelighet og tilrettelegging». Punktum. Diskriminering på grunn av de nevnte grunnlagene er forbudt. Det vil si at direkte eller indirekte forskjellsbehandling ut fra grunnlagene som gjør at personer behandles eller stilles dårligere enn andre, er forbudt. Forskjellsbehandling er tillatt når den «har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles». Klart?
Ut fra et kvinneperspektiv er det betenkelig å erstatte lovverk spesifikt rettet mot kvinner med et generelt vern. Kvinner utgjør halve befolkningen og diskrimineres både enkeltvis og som gruppe. I 2011 og 2012 gjennomgikk regjeringens likestillingsutvalg, ledet av professor Hege Skjeie, hele vår likestillingspolitikk og konkluderte med at den hadde spilt fallitt. Etter flere tiår nedvurderes og underordnes fortsatt kvinner i vårt samfunn, utelukkende fordi de er kvinner. Majoritetsmenn tjener mest. De dominerer i mediene og nyter størst makt i politikken på bekostning av kvinner og minoriteter. Kvinner diskrimineres i arbeidslivet, deres innsats er ofte underbetalt og de utsettes for vold og overgrep.
Bortsett fra graviditet, som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene i den nye lova kjønnsnøytrale. Teksten tilslører den systematiske kvinnediskrimineringen som finner sted, og skiller ikke mellom kvinner og menn. Alle kan påberope seg vern. Det tidligere formålet om å «styrke kvinners stilling» er også fjernet. Med en slik kjønnsløs lov forblir skeivfordelingen mellom kvinner og menn uendret og endog forsterket.
Skal en redusere menns dominans i forhold til kvinner og oppnå reell likestilling, må kvinner og menn behandles likt der det ikke er noen grunn til forskjell, og forskjellig der biologiske og sosiale forhold tilsier det. Men det har vært en tendens til å gjøre likestilling ensbetydende med likebehandling og motsette seg positiv særbehandling av kvinner for å ivareta deres rettigheter. Nå vil statsråd Horne gå lenger og utvide adgangen til positiv særbehandling av menn.
Statsråd Horne påpeker at forslaget til felles diskrimineringslov ikke er i strid med FNs kvinnekonvensjon, CEDAW, som har forrang. Men lovforslaget er heller ikke i tråd med CEDAW. CEDAW er en kvinnekonvensjon med formål å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner – enkeltindivider og grupper. Den er konkret og tar opp sosiale roller, kjønnsstereotyper, vold mot kvinner mm. Kvinner skal sikres hel og full utvikling og kunne nytte menneskerettighetene og de grunnleggende frihetene på like fot med menn. CEDAW omfatter også sammensatt diskriminering. Videre er den proaktiv og krever at regjeringen fører en politikk som fremmer likestilling «uten opphold» og «med alle egnete midler», som f.eks. utdanning, støtte til frivillige organisasjoner, midlertidige særtiltak, statistikk og kunnskapsutvikling.
Skal Norge virkelig bli et «likestillingsland», må politikken legges om. Men regjeringens forslag går i feil retning. FNs kvinnekonvensjon må tas alvorlig og følges opp med konkrete tiltak og brede samfunnsendringer. I stedet for en samlet likestillings- og diskrimineringslov som svekker likestillingen og utvanner kvinners vern mot diskriminering må vi forbedre de ulike målrettete diskrimineringslovene og revidere likestillingslova slik at den kan bidra til å iverksette CEDAW på en effektiv måte.
Publisert i Klassekampen 08.12.2015
