En personlig glede er det også å feire her i Skien der min oldefar Paul Koht var ordfører, og i Ibsenhuset som min bror arkitekten Åsmund Skard har tegnet.
Vi feirer i kveld 100 år med allmenn kommunal stemmerett. Men kampen varte mer enn 100 år. Da den franske revolusjon reiste kravet om folkestyre og stemmerett, ble kvinnene holdt utenfor. I harme skrev Olympe de Gouges Kvinnerettserklæringen i 1791 og krevde at både borgere og borgerinner skulle ha rett til å delta i folkestyret. ”Kvinnen har rett til å bestige skafottet. Da skal hun også ha rett til å bestige talerstolen,” skrev hun Selv fikk Olympe de Gouges bare oppleve skafottet. Hun ble henrettet av revolusjonsdomstolen i 1793.
Revolusjonens idéer spredte seg. I løpet av 1800-tallet fikk menn stemmerett i mange land, men ikke kvinner, selv om de krevde likestilling. Her til lands ble det for alvor bevegelse da Gina Krog holdt foredrag om ”Stemmeret for kvinder” i Norsk Kvinnesaksforening 27. november 1885. Her reiste hun kravet om stemmerett for kvinner på linje med menn.
Gina Krogs utspill var dristig. Hun visste at kravet ville bli møtt med latterliggjøring og massiv motstand fra det etablerte. Ingen av søsterforeningene i Norden våget å stille kravet, og det kunne føre til sprengning av den nystartete kvinnesaksforeningen.
NKF ble stiftet i 1884 etter initiativ av Hagbard Berner og Gina Krog. Berner ble foreningens første formann. Han var Dagbladets redaktør, Stortingsrepresentant for Venstre og hørte til kretsen rundt Johan Sverdrup. Gina Krog bare var lærer og frilansskribent. Men det gikk ikke mer enn et år, så gikk Berner av og ble erstattet av en kvinne. Det ble lenge sagt at en mann ble første leder i foreningen, fordi kvinnene ikke hadde selvtillit nok til å stå fram. Men historikeren Aslaug Moksnes påviser at det slett ikke var slik det hadde seg. Berner ble første leder nærmest ved et kupp.
Hagbard Berner støttet en kvinnesaksforening, men ville forhindre at stemmerett for kvinner ble satt på foreningens program. Det ville skape ytterligere skillelinjer i Venstre, som allerede var sterkt splittet. Det ble et kappløp om å stifte foreningen, der Berner kom Gina Krog i forkjøpet. Han innkalte til stiftelsesmøte før hun var klar, ledet selv møtet, la fram lover og program og ble valgt til leder på et program uten stemmerett. Men det gikk ikke mange månedene før flertallet i styret ville ha stemmerett på dagsorden. Da trakk Berner seg, og Gina Krog slapp til med sitt krav.
NKF ble ikke sprengt, fordi spørsmålet om politiske rettigheter ble tatt ut av foreningen og over i en ny forening, og de samme kvinnene deltok begge steder. Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) ble stiftet i 1885 med Gina Krog som leder og her ble menn utelukket fra medlemskap. Nå ville kvinnene bestemme selv. KSF organiserte kampanjer, holdt møter over hele landet og samlet inn underskrifter. Foreningens petisjon til Stortinget våren 1890 var underskrevet av 4533 kvinner, og i årene som fulgte, ble kvinnestemmeretten behandlet i hver eneste Stortingssesjon til seieren var et faktum i 1913.
Det var fortrinnsvis borgerlige kvinner som deltok i NKF og KSF. Arbeiderkvinner gikk inn i fagforenings- og organisasjonsarbeid sammen med menn. Sosialdemokratisk Forening, som også ble stiftet i 1885, var åpen såvel for kvinner som for menn, og foreningen gikk inn for alminnelig stemmerett uansett kjønn.
Oppslutningen om KSF økte, men det oppsto snart uenighet om strategien. Da kommunal stemmerett for skattebetalende menn ble vedtatt i 1896 uten at kvinnene kom med, gikk en gruppe fra KSF til Stortinget med forslag om begrenset stemmerett for kvinner. Prinsippet om likestilling var dermed forlatt, og Gina Krog dannet Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) i 1898 med Fredrikke Marie Qvam som leder. I 1904 ble Norske Kvinners Nasjonalråd etablert.
LKSFs petisjon i 1899 samlet 12 000 underskrifter fra hele landet. Samtidig organiserte Arbeiderpartiets Kvinneforening, som ble stiftet i 1895, et kvinnenes stemmerettstog 17. mai i Oslo med 2000 deltakere. Det vakte stor oppmerksomhet.
Den første seieren kom i 1901. Da fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Og 1905 ga stemmerettskravet ny kraft. Da det ble kjent at folket skulle gi sitt samtykke til unionsoppløsningen gjennom en folkeavstemning, skrev Fredrikke Qvam straks og ba Regjeringen om å inkludere kvinnene, men fikk avslag. LKSF satte alle kluter til og ba kvinner over hele landet tegne seg på navnelister til støtte for 7. juni-beslutningen. Mer enn 278 298 kvinner skrev seg på – om lag halvparten av alle kvinnene over 25 år. En uke etter folkeavstemningen, overleverte LKSF listene, og Stortingspresidenten takket kvinnene for deres fedrelandskjærlighet, mens Stortingsmennene reiste seg i ærbødighet.
”Kvinnenes folkeavstemning” bidro til vedtaket i 1907. Det var et gjennombrudd, fordi kvinnene fikk begrenset stemmerett også ved Stortingsvalg. Gratulasjonstelegrammer strømmet inn fra inn- og utland, og året etter fremmet Venstre-regjeringen selv forslag til alminnelig statsborgerlig stemmerett og i 1909 alminnelig kommunal stemmerett. I 1913 fikk kvinnene formelle politiske rettigheter – 122 år etter kvinnerettserklæringen.
Stemmerett for kvinner møtte bastant motstand særlig fra Høyre. Stemmerett var i strid med kvinnens ”natur”. Hennes plass var i hjemmet. Kvinner som opptrådte offentlig var det samme som prostitusjon, ble det sagt. Menn fryktet også at kvinnene ville overta det hele hvis de slapp til. Karikaturtegnere viste kvinner som tok kvelertak på mennene i Stortingskorridorene.
Da stemmeretten var vunnet, trodde noen kvinner at kampen var over. Nå hadde de oppnådd likestilling. Men da det var gått en menneskealder, satt det bare én enslig kvinne på Stortinget, og i kommunestyrene utgjorde kvinnene en liten minoritet, 383 av 15 439 representanter, 2,5 prosent. Kvinnerepresentasjonen kom ikke opp i ti prosent før på 1970-tallet, da det hadde gått to menneskealdre. Og hundre år etter kjemper vi fortsatt for å komme over 40 prosent.
Hvordan skal vi komme videre?
Vi har fortsatt en jobb å gjøre når det gjelder å endre holdninger og skape større likhet i kvinners og menns makt og ressurser, verdsetting og levekår. I tilegg kan vi gjøre det politiske systemet mer kvinnevennlig. Jeg kan ikke gå inn på alt her, bare gi noen stikkord:
– Kvinnerepresentasjonen gjorde et hopp oppover da vi innførte kvotering. Dette er et sentralt virkemiddel, men vi har valgt en svak form, nemlig frivillig partikvotering. Vi må styrke kvoteringen, f.eks. ved å gjøre den obligatorisk, slik at også bakstreberne kommer med. Andre land har gjort dette, og Drude Dahlerup er en av verdens fremste eksperter på området.
– Med vår nåværende valgordning skjer personvalget ved kommunevalg på en udemokratisk og mannsvennlig måte. Det er mindretallet som retter på listene som bestemmer hvilke personer som velges, og rettingene går generelt i favør av menn. Vi må få et mer demokratisk og kvinnevennlig personvalg.
– Og så må vi ha målrettete opplysningskampanjer ikke bare for å få nominert kvinner høyt opp på listene, men for å få velgerne til å stemme, rette på listene og gjøre det kvinners favor.
– De politiske partiene er blitt svekket samtidig som de fungerer som dørvokterne til politiske verv. Vi trenger en skikkelig diskusjon av rekrutteringen til politisk virksomhet og partienes funksjon og rolle. Hvor kvinnevennlige er de egentlig i politikk og praksis? Ikke minst gjelder dette i forhold til kvinner som av ulike grunner ikke hører til de privilegerte.
– Det er også grunn til å se på den kommunale styringen. Med lange møter, mye papir og lite beslutningsrom har vi et problem for lokaldemokratiet generelt og spesielt for kvinner som er dobbeltarbeidende fra før.
Uten en aktiv kvinnebevegelse utenfor og innenfor de formelle politiske institusjonene kan vi neppe få en kvinnevennlig styring av landet lokalt og nasjonalt.
Men vi trenger også aktivt engasjement fra menn. Og i anledning året jeg vil gjerne slutte med et dikt av Bjørnstjerne Bjørnson. Det heter ”Opsang for Kvinnens Røstret” og ble trykt i Verdens gang i 1906. Det er lagt ut på nettet av Riksarkivet.
Bjornsons dikt - Arkivverket
