Effektene av fedrekvoten er ikke er så godt dokumentert som mange liker å tro.
Margunn Bjørnholt er sosiolog og samfunnsøkonom, og er forsker I (forsker med professorkompetanse) ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Hun er en av Nordens fremste mannsforskere og har bl.a. publisert en rekke arbeider om menn, arbeid, familie og likestilling; hennes nåværende forskning fokuserer på kjønnsbasert vold, herunder vold mot kvinnelige flyktninger og vold i parforhold. Hun var leder i Norsk Kvinnesaksforening 2013–2016, første leder i den norske kvinnebevegelsens paraplyorganisasjon Norges kvinnelobby 2014–2016 og har vært uavhengig ekspert i likestilling for Europakommisjonen. Les mer …
I den pågående debatten om fedrekvoten blir det langt på vei tatt for gitt at kvoten fører til likestilling, ofte under henvisning til forskning. Effektene av fedrekvoten er imidlertid ikke er så godt dokumentert som mange liker å tro. Etter tyve år med fedrekvote er troen på pappaperm som virkemiddel for likestilling fortsatt større enn det er forskningsmessig dekning for. Man tror og håper mer enn man vet om fedrekvotens effekt på likestillingen.
For det første finnes det lite forskning. Videre gir forskningen tvetydige resultater, både når det gjelder effekten på likestilling i hjemmet og på kvinners karriere og lønnsutvikling. Noen studier finner en statistisk sammenheng mellom uttak av pappaperm og likestilling i hjemmet, men det er i dag alment akseptert at dette skyldes det som kalles seleksjonseffekter: Par som er mer likestilte deler også mer på permisjonen, uten at likestillingen hjemme er resultat av permisjonen.
Både negative og positive resultater
Det er vanskelig å undersøke effekter av enkeltreformer som fedrekvoten, ettersom det er vanskelig å isolere dette tiltaket fra andre faktorer. Det har nylig kommet studier som forsøker å isolere fedrekvote-effekten ved å studere endringer i tiden like før og like etter innføring av fedrekvoten. Resultatene peker av disse i ulike retninger. Cools, Fiva og Kirkebøen finner blant annet en negativ effekt på kvinners lønnsutvikling, mens Rege og Solli finner at menns lønnsutvikling ble 2% dårligere blant dem som ble fedre etter innføring av reformen i forhold til dem som ble fedre like før. Kotsadam og Finseraas finner at døtre som ble født etter innføring av fedrekvote-reformen gjør mindre husarbeid.
«Effektstudiene» finner altså både negative og positive likestillingseffekter, gitt at man er enig i at funnene kan tolkes slik. Det er ikke gitt at eventuelle endringer i lønnsutvikling og foreldrepraksis før og etter fedrekvoten er effekter av fedrekvoten. Man må også se på andre relevante faktorer, som forhold på arbeidsmarkedet, kulturelle endringer og ikke minst, historiske endringsprosesser og generasjoner.
Fedrenes oppvekst viktig
Fedrekvoten ble ikke innført på et hvilket som helst tidspunkt: De mennene som ble fedre i første halvdel av 1990-tallet hadde sin oppvekst på 1960- og 1970-tallet, en tid med store og raske endringer i kjønnsrelasjonene. Det kan derfor være stor forskjell på menn i denne aldersgruppen, og selv en liten aldersforskjell kan avgjøre om de vokste opp i det gamle eller nye kjønnsregimet. Da jeg intervjuet menn som hadde deltatt i et eksperimentelt forskningsprosjekt for likestilling på 1970-tallet der begge ektefeller jobbet deltid og delte på å stelle hjemme, illustrerte en av mennene det bruddet med den tradisjonelle mannsrollen som fant sted på denne tiden ved å peke på den store mentale avstanden mellom ham selv som en moderne og likestilt mann, og hans eldre bror, som skammet seg over å se broren stå på kjøkkenet og stryke koppehåndklær. Disse to brødrenes sønner vokste altså opp på ulike sider av «kjønnsvannskillet» på 1970-tallet. De observerte forskjellene mellom menn som ble fedre like før og menn som ble fedre like etter 1993, og deres barn, kan like gjerne være effekten av fedrenes oppvekst på henholdsvis 1960- eller 1970-tallet, som av fedrekvoten.
I tillegg til at det er vanskelig å skaffe sikker kunnskap om effekter er det også lite forskning på hvordan fedrekvoten brukes i praksis av familier i ulike livssituasjoner, og hvordan dette eventuelt har endret seg etter de siste store utvidelsene. Man fokuserer ensidig på uttak av permisjon, og i så måte er kvoten en stor suksess: Fedre gjør i stor grad krav på sine uker og får utbetalt permisjonspenger, og med økende fedrekvote har fedre tatt ut stadig mer permisjon. Hvordan familier områr seg i praksis med den økte fedrekvoten vet man imidlertid lite om.
Les også Torild Skard: Likedeling av foreldrepermisjonen er diskriminering av mor og barn
Ingen evaluering
At man ikke har evaluert fedrekoten i en periode med så store og raske utvidelser er betenkelig. Uten forskning på familiers faktiske omsorgsarrangementer, vet vi ikke om fedres større permisjonsuttak betyr at far er lengre hjemme med barn i permisjonstiden, slik politikerne ønsker. Vi vet heller ikke noe om hvordan en utvidet omsorgsstafett i første leveår påvirker barna og hvordan det blir for mødrene. Alternativt kan det tenkes at en del foreldre finner kreative løsninger på fedrekvoteperioden, for eksempel ved at flere barn er i barnehagen mens far har lønnet permisjon, slik en spørreundersøkelse blant private barnehager fant i 2010, eller at mødre «hjelper» far ved å ta ferie og eller ulønnet permisjon samtidig som far har permisjon. I 2009 fant NAV at omkring halvparten av mødrene var hjemme samtidig med far. Siden den gang er fedrekvoten økt fra seks til fjorten uker.
Den siste tiden har flere i den offentlige debatten advart om at avskaffelse av fedrekvoten vil føre til at fedre (igjen) tar mindre permisjon. Det er imidlertid ikke gitt at en eventuell nedgang i fedres permisjonsuttak betyr noe fra eller til for likestillingen. Kanskje vil en eventuell nedgang i pappaperm etter avskaffelse av kvoten bare gi et sannere bilde av den faktiske organiseringen av omsorgen.
Hva mener arbeidsgiverne?
En viktig begrunnelse for fedrekvoten er at (man håper/forutsetter at) den vil endre arbeidsgiveres syn på menn som omsorgspersoner og dermed omfordele omsorgsulempen i arbeidslivet. Det er imidlertid ikke gitt at dette blir effekten. Igjen overstiger forventningene kunnskapen. I dag mangler vi forskning på effektene på lengre sikt av foreldrepermisjon på menns karrierer. Dette vil nok også kunne variere i ulike yrker. I oppfølgingsstudien av eksperimentparene fra 1970-tallet 30 år etter, fant jeg at mennenes utradisjonelle tilpasning og husfarerfaring var blitt verdsatt og oversatt til ledererfaring i arbeidslivet, motsatt kvinnenes deltid og husmorerfaring. Et slikt verdsettingsparadoks kan redusere likestillingseffekten og til og med gi motsatt effekt i arbeidslivet av at menn tar en større del av foreldrepermisjonen. På grunn av kjønnede verdsettingsssystemer kan omsorgsarbeid som er en ulempe for kvinner bli en fordel for menn.
Ordningen reiser også flere andre viktige spørsmål. Jeg har blant annet skrevet om hvordan likestillingspolitikken krympet til familiepolitikk generelt og til pappapolitikk spesielt, og om problematiske konsekvenser av at det «lille» likestillingsprosjektet i familien gjøres til hovedsak og overskygger det større likestillingsprosjektet i samfunnet. Videre at det er en snever definisjon av likestilling som legges til grunn, der kvinners bruk av et velferdsgode som er kjempet frem av kvinnebevegelsen og som har bidratt til at norske kvinner i stor grad lykkes med å kombinere lønnsarbeid og barn, på kort tid er blitt omdefinert til en trussel mot likestillingen, mens overføring av dette velferdsgodet til menn ses som både middel og mål for likestilling.
Andre tiltak
Dette virkemiddelet må også vurderes opp mot andre mulige likestillingstiltak. I stedet for å omfordele et velferdsgode fra kvinner til menn i håp om at det vil overføre noe av den diskrimineringen mødre møter i arbeidslivet til menn, ville det kanskje være mer effektivt med en bedre håndhevelse av forbudet mot diskriminering i forbindelse med svangerskap og permisjon. I stedet for å håpe på at også menn kommer til å tjene mindre som følge av omsorg, ville det være mer effektivt med grep for likelønn som endrer den ulike verdsettingen mellom manns- og kvinnedominerte yrker. I stedet for å håpe på at kvinner får mer og menn mindre lyst på lederposisjoner i næringslivet og i politikken om man deler likere på bleieskift, ville direkte tiltak som kvotering være mer effektivt, slik man så ved innføringen av styrekvotering. Slike virkemidler er imidlertid kontroversielle og støter an mot sterke krefter, blant andre partene i arbeidslivet.
Der omfordeling av makt og penger fra menn til kvinner er vanskelig og kontroversielt, er det politisk enklere å omfordele noen permisjonsuker fra kvinner til menn. Når fedrekvoten dessuten lover å løse likestillingsproblemene hjemme, i arbeidslivet og samfunnet forøvrig, har man en mirakelkur som støter få og koster lite i forhold til andre likestillingstiltak. Som for mirakelkurer flest er dette sannsynligvis for godt til å være sant. Kanskje kan fjerning av mirakelkuren føre til at man i større grad tar de nødvendige kampene om de tiltakene som trengs om det skal bli reell likestilling?
(Opprinnelig publisert i Minerva 14. august 2013)
