Uttalelse fra Norsk Kvinnesaksforening om Lov om kommunale krisesentertilbod (Ot.prp.nr.96 – 2008-2009), sendt til familie- og kulturkomiteen på Stortinget 29. mai 2009 Stortinget, Karl Johansgt 22, 0026 Oslo.
NKF begrunner i brevet sin skepsis til det kjønnsnøytrale forslaget. NKF ønsker fortsatt krisesentrene som i tillegg til å ta seg av nødstedte kvinnerkan fortsette sitt arbeid med å informere og bekjempe samfunnsstrukturer og tradisjoner som støtter opp under menns maktmisbruk.
Lov om kommunale krisesentertilbod (Ot.prp.nr.96 – 2008-2009)
Norsk Kvinnesaksforening oppfatter det som positivt at krisesentertilbudet nå lovreguleres slik at samfunnet tar et større og mer konsekvent ansvar for å beskytte enkeltpersoner mot vold i nære relasjoner. Slik lovforslaget er utformet, kan imidlertid loven få svært negative følger for krisesentervirksomheten. Dette er ikke intensjonen – loven er absolutt velment – men det kan bli konsekvensen. Spesielt gjør lovens kjønnsnøytralitet og urealistiske opplegg at den kan slå uheldig ut.
A. Ikke krisesenter for menn
Departementet mener at loven må være kjønnsnøytral for at kommunene skal ha plikt til å sørge for krisesentertilbud også for menn utsatt for vold i nære relasjoner. Det betviles ikke at gutter og menn kan bli misbrukt og utsatt for vold, og det er prisverdig at dette blir tatt opp. Men det reiser helt andre problemstillinger enn tilfellet er når kvinner er voldsofre. I dag fins det intet krisesenter for menn. Innsats for menn er relativt uprøvd og vil stille til dels betydelige krav til en anstrengt kommuneøkonomi og administrasjon. Brått skal alle kommuner kunne tilby krisesentre for menn, og det uten at noen egentlig har dokumentert at det er denne art hjelp menn trenger. Det må være likestilling, hevder departementet, men er hjelpebehovene like? Har gutter/menn behov for samme art hjelp? Ingen undersøkelser foreligger.
Krisesenterbevegelsen for kvinner har brukt 30 år på å bygge opp en hjelp som er tilpasset kvinner og barns situasjon. Tradisjonell samfunnsstruktur og tradisjoner har støttet opp under menns maktmisbruk. Mange menn har dypest sett oppfattet det som de hadde en art eiendomsrett til sine kvinner. Hvilke strukturer må bekjempes for at gutter og menn ikke skal bli voldsofre? Hvordan kan volden forebygges og ofrene hjelpes? Det er slike spørsmål tiltak for menn må forsøke å besvare. En kan ikke automatisk kopiere tilbudet med krisesenter for kvinner. Konklusjon: Krisesenter for menn opprettes ikke nå. I stedet settes i gang mer forskning i tillegg til forsøksvirksomhet i liten skala for å finne ut hvilke tiltak som best kan redusere og avhjelpe vold mot gutter og menn.
B. Stort behov for kvinnesentre
Det er et ubestridelig faktum at flere kvinner enn menn er utsatt for vold i nære relasjoner. Fysisk og psykisk vold kan inngå i omfattende makt- og kontrollregimer. 90 prosent av det som i forslaget omtales som ”vold i nære relasjoner” dreier seg om mishandling av kvinner. I sin ytterste konsekvens kan vold i nære relasjoner føre til tap av menneskeliv. 20-30 prosent av alle drap er begått av nåværende eller tidligere kjærester, ektefelle eller samboer.
Det er også et ubestridelig faktum at det er flest kvinner som utsettes for voldtekt, det gjelder både overfallsvoldtekter og det store antall ”venne”-voldtekter i ungdomsmiljøer, f. eks. under russefeiring. I tillegg til at krisesentrene tar seg av nødstedte kvinner, er det viktig at de kan fortsette sitt arbeid med å informere og bekjempe de samfunnsstrukturer og tradisjoner som støtter opp under menns maktmisbruk. Sentrene bør også støtte kvinner som er utsatt for strukturell vold i tillegg til nære relasjoner, så som menneskehandel og voldtekt.
Konklusjon: Det nåværende krisesentertilbudet til kvinner må ikke svekkes. Det må derimot utvides og styrkes.
C. Hvordan skal kommunene betale?
Lovens formål er å sikre et godt og helhetlig krisesentertilbud for alle som utsettes for vold i nære relasjoner. Staten har hittil finansiert 80 prosent av driften. Nå er det kommunene som skal finansiere og drive de sentre som heretter skal gi tilbud til både kvinner, menn og barn. Men hvordan skal kommunene plutselig få råd til å drive dette nye ærgjerrige omsorgstilbud som med et slag vil mangedoble utgiftene? I tillegg skal oppholdet ved sentrene nå bli gratis.
På alle områder tilstreber man det ideelle. Men realiteten er at i dagens situasjon støtter noen kommuner sitt lokale krisesenter med kr. 1.60 pr. innbygger. Når de nye sentrene kommer i stand skal, de støttes med 60 kroner pr. innbygger. Denne økningen forutsettes å skje i løpet av ett år. Det er ikke mulig de fleste steder.
Konklusjon: Iverksettelse av loven gjøres gradvis over flere år. Ulike alternativer for finansiering av krisesentrene utredes nærmere.
D. Hva med frivilligheten?
Sentrene i Norge har sin rot i kvinnebevegelsen. De første sentrene for voldtatte og mishandlede kvinner ble opprettet omkring 1980. Det som tidligere hadde vært fortiet og skambelagt, ble nå gradvis erkjent: Mange kvinner ble utsatt for vold av ektemenn og kjærester. Krisesentrene ble opprettet som et tilbud til disse kvinnene. De bygget på søstersolidaritet og kvinnefellesskap og ble drevet ved frivillig innsats. Flere av sentrene tok også i mot voldtektsofre og organiserte selvhjelpsgrupper for dem, såkalte DIXI-grupper.
I løpet av de årene de har eksistert, har krisesentrene mottatt tusenvis av kvinner. I 2007 overnattet 1797 kvinner på sentrene og det ble til sammen registrert 2234 opphold i løpet av året. Det totale antall overnattingsdøgn var 62 509. Dagens krisesentre har vært bygget gradvis ut. Samfunnet har i økende grad støttet sentrene økonomisk. Myndigheter og politi har også gjort bruk av senterne ved å henvise kvinner hit. Men ennå drives omtrent halvparten av landets omkring 50 sentre delvis med frivillige vakter. Krisesenteret i Drammen, for eksempel, drives med 3 ansatte og 38 frivillige vakter. Etter den nye ordningen skal senterene bare ha vanlige kommunalt ansatte medarbeidere.
Hele styringsformen og driftsmåten må legges fullstendig om. Hvis dette skal skje i løpet av et år, vil det medføre store problemer. Hvordan skal sentrene kunne drive og samtidig kvitte seg med det frivillige engasjement og få full kvalifisert kommunal stab i løpet av et eneste år? Det har tatt flere tiår og mye idealisme å bygge opp det som finnes i dag. Foruten selve sentrene har det vært drevet hjelpegrupper for voldtektsofre, ettervern og utadrettet virksomhet mot unge jenter og mye mer. Nå skal alt dette avvikles i løpet av ett år og ikke særlig ressurssterke kommuner skal overta. Hvordan skal det kunne skje uten at det går utover omfanget og kvaliteten av tilbudene? Konklusjon: Det må utredes nærmere hvordan sentrene skal kunne drives best mulig og blant annet dra nytte av de ressurser frivillig innsats representerer.
E. Nei til samlokalisering
I lovforslaget heter det at kvinner og menns krisesentre skal skilles. Det er vel og bra, men ikke tilstrekkelig. Skal de mange tusen kvinner som har funnet ly i krisesentre, kunne bevare anonymitet og dermed trygghet, kan det ikke være noe krisesenter for menn rundt hjørnet. Krisesentrene har fungert som et lavterskeltilbud. Dette har vist seg vellykket: ingen søknadsfrist, ingen ventetid. Her er det mulig å søke ly hele døgnet. En person i krise kan reise direkte til sentret og vedkommende blir tatt i mot, får råd og husly. Mange kvinner vil ikke våge å komme til sentrene hvis de risikerer å møte menn der, eller menn kan få adgang. Og hvordan skal det gå om en kvinne kommer den ene dagen, og den som truet henne får adgang dagen etter og påstår seg voldsutsatt?
Konklusjon: Det må være en utrykkelig forutsetning at krisesentrene for menn og kvinner drives fullstendig separat.
F. Mannlige medarbeidere i kvinnesentre.
Spørsmålet melder seg om menn som ansatte ved krisesentrene for kvinner og det hevdes at det kan være en fordel med enkelte mannlige ansatte, fordi de kan gi et korrektiv til den mannsrolle barn med voldelig far kjenner. Dette kan være et poeng for enkelte barn. Men for mange kvinner vil mannlige medarbeidere ved sentrene være et hinder for å søke hjelp. Kvinner og barn som kommer til sentrene er i en sårbar situasjon i forhold til menn, og mange vil bare føle seg trygge i rent kvinnemiljø. En god del har for øvrig sin bakgrunn i kulturer preget av sterk kjønnssegregering der kvinners rettigheter begrenses i menns nærvær.
Konklusjon: Dersom det åpnes for mannlige ansatte i sentre for kvinner, bør dette avgrenses til utelukkende å omfatte arbeid med barn utenfor botilbudet.
Med vennlig hilsen Torild Skard, Leder Norsk Kvinnesaksforening
Kopi: Barne- og Likestillingsdepartementet
