I desember fikk Denis Mukwege og Nadia Murad Nobels Fredspris. Nobelkomiteens leder, prisvinnerne, NRK og alle media omtalte åpent og direkte hvordan voldtekt brukes som våpen i krig og konflikter. Mukwege snakket om aborter for å hjelpe voldtatte kvinner. Han fortalte om og mediene viste fram hvem som gjennomfører voldtektene og annen mishandling. En viktig og svært fortjent fredspris som bør følges opp, var inntrykket vi alle satt igjen med. Hvordan følges den opp?
Rett etter jul lanserte Regjeringen handlingsplanen om Kvinner, fred og sikkerhet. Den fjerde handlingsplanen siden FN Sikkerhetsråd gjorde sitt berømte vedtak om dette i år 2000 (Res. 1325). Den første handlingsplanen ble lansert av den rødgrønne regjeringen. UD har fulgt opp med innsats for hver plan. Den ble som den beste av planene. Ja, er den nå det?
Fem statsråder ar sammen om å lansere handlingsplanen for en fullsatt sal i Nobels Fredssenter. For dette er regjeringens plan, ikke bare UDs. Ine Søreide innledet og intervjuet deretter ministrene for Justis- og beredskap, Forsvar, Utvikling og Familie- og likestilling. Det ble understreket at planen skal følges opp i FN om Norge kommer inn i Sikkerhetsrådet, men også for at Norge skal få en plass der.
Planen tar opp helt sentrale områder som freds- og forsoningsprosesser, gjennomføring av fredsavtaler, operasjoner og oppdrag, humanitær innsats og bærekraftig fred. Dette er saker som Norge har arbeidet aktivt for i land med væpnede konflikter. Planen omtaler det som er oppnådd. Den trekker spesielt fram arbeidet med å utvikle kvinnelige fredsmeklere og nettverk blant disse i Norden, Europa og afrikanske land. Nytt for 2019-planen er et ønske om å få med kvinner aktivt i fredsprosesser på et tidligere tidspunkt og å fortsette arbeidet i med oppfølgingen lengre etter at en fredsavtale er inngått. Dessuten tar den opp fredsarbeid i konflikter med voldelig terrorisme. Planen analyserer kvinners og menns ulike situasjoner i konfliktområder og beskriver tiltak som trengs og hva Norge kan gjøre for å bidra til varig fred.
Handlingsplanen har likevel svakheter – eller noen åpne rom. For oss som minnes fjorårets fredspris klart minne, grenser disse til unnfallenhet. Det gjelder mangelen på omtale av voldtekt, abort og overgripere. Ordet voldtekt blir ikke benyttet til å beskrive overgrep, abort nevnes ikke som tiltak eller rettighet. Planen omtaler at kvinner og menn utsettes for overgrep og bør hjelpes. Menn blir ikke omtalt som aktører og overgripere. Det står at overgripere bør straffes, men ikke av hvem og etter hvilke regler.
Planen bruker uttrykk som kvinners seksuelle og reproduktiv helse og rettigheter og konfliktrelatert seksualisert vold og kjønnsrelatert vold. Dette er begreper som nok er benyttet i FN-sammenhenger, men hvorfor og hva sier de? Vi må anta at seksualisert eller kjønnsrelatert vold omfatter voldtekt, men hvorfor ikke si det? Planen eller UDs definisjon klargjør heller ikke om retten til trygg abort inngår i seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. Regjeringens likestillingsmelding omtalte at Norge skulle arbeide internasjonalt for kvinners rett til abort. Det sies ikke mye om overgripere sies det ikke mye. Det bør vel i det minste kunne stilles krav til grundig opplæring av menn som deltar i FN-styrker og militære styrker ellers om respekt for kvinner og jenter og virkningene av voldtekt. Og voldtekt bør straffes.
Jeg stiller derfor følgende spørsmål til Utenriksministeren:
- Vil Norge i FN og på andre måter arbeide for å sikre kvinner rett til og mulighet for selvbestemt og trygg abort?
- Vil Norge arbeide aktivt for å få slutt på den omfattende bruken av voldtekt av kvinner og unge jenter som våpen i krig og konflikter?
- Vil Norge arbeide for opplæring av gutter og menn i krig og ellers til å respektere kvinners rett til kontroll over egen kropp?
Er svaret ja på disse spørsmålene, må vi kreve at hun sier dette høyt, også som del av kampanjen for en plass i FNs sikkerhetsråd.
Bjørg Ofstad
Styremedlem i Norges Kvinnelobby og
Norsk Kvinnesaksforening
