UNRISD
Torild Skard, leder i Norsk Kvinnesaksforening, om å ta omsorgsarbeidet på alvor. Innlegg i Klassekampen 26. april 2010.
En global omsorgskrise er under full utvikling – og hva vet vi? Vi har ingen oversikt nasjonalt eller internasjonalt. Det ubetalte omsorgsarbeidet inngår verken i arbeidskraftsundersøkelser eller nasjonalprodukt. Arbeidet er avgjørende for å nå FNs tusenårsmål, men er ikke nevnt i forbindelse med målene. Det er usynlig.
Det er mer presserende enn noen gang å få en skikkelig offentlig omsorgspolitikk, ikke bare i Vesten, men i alle verdens land, understreker FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling, UNRISD. Kvinners massive inntog på det betalte arbeidsmarkedet nesten overalt i verden har redusert tida for ubetalt familieomsorg. Flytting har redusert den nære familiekretsen som kan bistå med omsorgsoppgaver. Barnetallet har gått ned mange steder, men aldring av befolkningen og helsekriser som HIV og AIDS har økt behovet for omsorgstjenester.
I mange land er de offentlige tjenestene svekket av privatisering og marketsrettete reformer, og mye av omsorgsbyrden har falt tilbake på familien, det vil i praksis si kvinner og jenter. Omsorg er avgjørende for menneskenes ve og vel, sosial utvikling og økonomisk vekst. Men omsorgsarbeidet er ujevnt fordelt på kjønn og klasse. Uansett landenes utviklingsnivå og kultur er det kvinner som utfører storparten av omsorgen. Det er på mange måter et givende arbeid, men i samfunn der goder og anerkjennelse er knyttet til inntekt, medfører ubetalt omsorgsarbeid betydelige omkostninger i form av tapte muligheter og fortjeneste, fysisk og følelsesmessig stress.
Betalt omsorgsarbeid utføres av helsepersonnell, barneoppdragere, hushjelper mv. Forholdene skifter fra land til land. Uansett utføres arbeidet i alt vesentlig av kvinner, og de ansatte – uansett kjønn – blir diskriminert lønnsmessig i forhold til andre yrker. Det er ”omsorgsstraffen”, og den er gjerne høyere i land med store inntektsforskjeller, desentraliserte lønnsoppgjør og liten offentlig sektor.
Det har lenge vært et økende ”omsorgsunderskudd” i rike land, og millioner av kvinner (”global women” som Barbara Ehrenreich kaller dem) forlater hvert år land i den tredje verden for å arbeide som hushjelper, barnepassere og sexarbeidere i Vesten. Denne enorme overføringen av arbeidskraft er risikofylt. Mange kvinner blir utbyttet, misbrukt og underbetalt. Samtidig bidrar de til et ”omsorgsunderskudd” hjemme, blant annet fordi de ofte reiser fra egne barn.
Ikke bare Kina, men også Nord-India og andre asiatiske land står overfor spesielle problemer. Hundre millioner jentebarn har forsvunnet de siste årene – drept, abortert, neglisjert. Det skyldes ikke bare Kinas ettbarnspolitikk. Tradisjonell forkjærlighet for gutter, et moderne ønske om færre barn og ny teknologi som kan fastslå fosterets kjønn, har sammen medvirket til ødeleggelsen av jentebarn. Disse kjønnsmordene er i seg selv katastrofale og har katastrofale følger. I tillegg til at de øker ”omsorgsunderskuddet” i samfunnet vil millioner av menn i gifteferdig alder befinne seg uten en make, bli en paria kaste og skape store sosiale problemer.
I Afrika er omsorgsproblemene påtrengende, fordi behovene er store, helsesystemene dårlige, og lokale omsorgsprogram – ofte støttet av givere – i praksis legger økt arbeidsbyrde på fattige, overarbeidete kvinner uten å gi dem nødvendige tilleggsressurser.
Det er maktpåliggende å ta omsorgsarbeidet – spesielt den ubetalte omsorgen – på alvor: skaffe oss bedre kunnskap om situasjonen og utforme en skikkelig nasjonal og internasjonal omsorgspolitikk. Barn, sjuke og gamle må få tilfredsstillende omsorg samtidig som omsorgsarbeidere – ubetalt eller betalt – må ha anstendige leve- og arbeidsvilkår. I alt står økning av verdien til jenter og kvinner og kvinners arbeid sentralt.
