Av samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech. Kvinneuniversitetet i Norden.
Husmødre har alltid stått for å lage mat og påse at familiemedlemmer har fått næringsrik mat og godt kosthold ut fra de materielle kår. Dette daglige arbeidet har vært kvinners ansvar, selv om husmødres arbeid har vært undervurdert. Henriette Schønberg Erken var en kvinne som skulle bidra til å endre synet på betydningen av arbeidet på kjøkkenet og ikke minst viktigheten av et næringsrikt og sunt kosthold. Både gjennom undervisning, kurs og som forfatter av bøker om mat, arbeidet hun for kostholdsopplysning og for å fremme folkehelsen.
Maren Caroline Henriette Schønberg (1866-1953) var datter av Edvard Schønberg som var professor i medisin, og hun vokste opp i en gjestfri og tradisjonsrik heim i Akersgata i hovedstaden. Moren døde mens barna var små og faren forsøkte å oppdra de seks døtrene etter tidens skikk og forventninger til kvinnerollen. Faren skal ha blitt svært forundret da datteren fortalte at hun ville utdanne seg som husstellærer og gjøre husarbeid til et levebrød.
Henriette Schønberg var født i samme året som landets første fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg, som også ivret for husstellutdanningen. Dette var to sterke kvinner som samtidig startet et livslangt arbeide for å fremme kvinners kår og rettigheter og for å framheve kvinners «usynlige» og ulønna arbeid i heimen.
Da Henriette var 26 år, begynte hun på Statens kurs for skolekjøkkenlærerinner, for deretter å jobbe som vikar ved Christiane Bonnevies husholdningsskole i Kristiania, der hennes søster hadde vært med siden etableringen i 1889. Hun fikk fast jobb i 1893 og to år senere utga hun boken Kogebog for skole og hjem med vekt på ernæring. Da faren ikke ville støtte datteren i dette arbeidet, søkte hun råd hos forfatteren Henrik Ibsen som var en venn av familien. Boken dediserte hun til sin far og den ble den første av hennes omlag 70 bøker om kost og husstell. Mange av hennes første bøker var håndskrevne og krevde stort presisjonsarbeid. Dette var også i en tid der det ikke var uvanlig at kvinner som ønsket å skrive måtte gjøre dette under et pseudonym.
Fra 1897 hadde hun fast mat- og oppskriftsspalte i det nyetablerte kvinnebladet Urd. Henriette ga på kveldstid kurs i husholdsøkonomi i regi av Norsk Kvinnesaksforening. Kursene ble så populære at kvinnebladet Urd skrev at alle foreldre allerede ved dåpen burde melde døtrene på kurset for å sikre dem plass før de giftet seg!
Henriette Schønberg tok kurs i matlaging i Berlin. I 1898 fikk hun offentlig stipend og kunne ta diplomeksamen ved Edinburgh High School of Cookery, som da var en pionerinstitusjon på sitt felt i Europa. Henriette reiste flere ganger på studietur til utlandet for å hente inspirasjon fra utenlandske kokebøker. I eget fravær benyttet hun sine dyktigste elever som vikarlærer i undervisningsarbeidet.
Henriette giftet seg i 1901 med rittmester og senere oberstløytnant Albert Leonard Erken. I løpet av tre år fikk paret to barn. Kort tid etter at minstebarnet var født, fikk mannen militær stilling i Levanger dit familien flyttet. Her stelte Henriette heimen og holdt husholdningskurs, inntil familien i 1908 flyttet til Vang ved Hamar. Her kjøpte paret gården Dystingbo, nabogården til prestegården hvor Hanna Winsnes utøvde sin kokekunst på 1800-tallet. Etter kort tid startet Henriette Schønberg Erken husmorskole og lærerinneskole på gården.
Fra 1927 drev hun selv ikke skoleundervisning, men fortsatte med foredragsvirksomhet over store deler av landet. Kursene var nå organisert av Norges Husmorforbund som var stiftet i 1915, og hadde som mål å benytte sunne og billige norskproduserte næringsmidler. God bondekost ble framhevet med bruk av melk, potet, sild, makrell, klippfisk og hvalkjøtt. Total råvareutnyttelse var viktig og at ingen ting gikk til spille, for å økonomisere og spare husholdningspengene. Opplysningsarbeidet skjedde ofte i et samarbeid med bedrifter som ønsket anbefale komfyrer, kjøkkenredskaper og matvarer som for eksempel margarin og bakepulver. Boka Levningernes anvendelse kom i 1905, både med nyttige tips og som en påminnelse om at ingen ting burde kastes og at matrester kunne brukes til dyrefór eller komposteres. Bøker om næringsopptak, fordøyelse og skader ved alkohol, var sentrale tema for å skape sunne levevaner.
På Dystingbo kunne det være opp mot 40-50 elever. I tillegg til de som arbeidet på gården, kunne det være 60-70 mennesker i kosten. Prestegården ble forpaktet og bygninger ble benyttet som internat for elevene, og her kunne Henriette i 1939 avduke en byste av Hanna Winsnes. Arbeidet på gården inkludert slakting av dyr, inngikk som del av praksisopplæringen. Henriette drev et pionerarbeid for husstellopplæring som i 1928 ble overtatt av Statens Lærerinneskole for husstell på Stabekk. I 1914 utkom Schønberg Erkens hovedverk Stor Kokebok, som en monumentalt bok av internasjonalt format. Her inngikk både sylting og safting, hvordan en slaktet og tilberedte gås, benyttet fiskeinnmat og laget hennes egen favorittrett, som var fårikål. Hun ble kjent for slagord som «drikk melk – helse i hver dråpe» og for sin oppmuntring til å bruke mer grønnsaker.
Henriette Schønberg Erken ble hedret med Kongens fortjenstmedalje i gull for sin samfunnsgagnlige virksomhet. Hun omtales som gavmild med motto at: Det kommer aldri noe i en knepen hånd.
Litteratur:
Grønbech, Dagrunn (2018): Foregangskvinner. Henriette Schønberg Erken. Nasjonens matmor. Trondheim: Museumsforlaget.
Reinertsen Berg, Maria (2013): Henriette Schønberg Erken: en norgeshistorie sett fra kjøkkenet. Oslo: Cappelen Damm.
